Kapittel 5. Det ulovfestede objektive ansvaret

Last ned opplesning av sammendraget (lest av Tonje Bellingmo Onsøien)

Det ulovfestede objektive erstatningsansvaret – ansvar uten hensyn til skyld – er utviklet i et samspill mellom Høyesterett og rettsvitenskapen. Ansvarsgrunnlaget oppstod gradvis som en skyldfiksjon i andre halvdel av 1800-tallet, før det ved Vannledning (Rt. 1905 s. 715) fikk sitt gjennombrudd. Det var blant annet fremveksten av nye tekniske virksomheter, industrialiseringen, som nødvendiggjorde et ansvar for «farlige bedrifter» og en beskyttelse av arbeidere. Ansvarsformen ble fra 1905 videreutviklet og presisert av domstolene. Fordi man i dag har etablert et lovfestet objektivt erstatningsansvar på enkelte områder, har det ulovfestede ansvaret fått svekket praktisk betydning, se NfE kapittel 6.

I rettsvitenskapen er det tre hovedtilnærminger til det ulovfestede objektive erstatningsansvaret. Disse kan omtales som en «momentmodell», en «vilkårsmodell» og en «kombinasjonsmodell». Momentmodellfremstillinger gjenfinner man blant annet hos Lødrup og Kjønstad. Fokuset rettes der mot en rekke skjønnsmomenter, hvor siktemålet er å ta stilling til hvem som er nærmest til å bære risikoen for en skade. Et annet ytterpunkt er Nygaards vilkårsmodell, der utgangspunktet tas i de tre minimumsvilkårene «stadig», «typisk» og «ekstraordinær» risiko. Den tredje tilnærmingsmåten, kombinasjonsmodellen, er fremstilt av Hagstrøm og senere tilsluttet av Hagstrøm og Stenvik samt Kjelland. Modellen består av en toleddet prosess, der man først tar stilling til om inngangsvilkårene, slik de er oppstilt som kumulative vilkår hos Nygaard og i høyesterettspraksis, er til stede. Selv om vilkårene er kumulative, er de ikke tilstrekkelige; forutsatt at vilkårene er oppfylt, må man som steg to i prosessen foreta en helhetsvurdering, se nedenfor. Framgangsmåten er i samsvar med nyere høyesterettspraksis, se Avløpsnett (Rt. 2014 s. 656).

Steg 1: Tre kumulative inngangsvilkår

Ekstraordinær risiko: Ikke enhver risiko for skade kan begrunne erstatningsansvar på ulovfestet objektivt grunnlag. Den må være «ekstraordinær», jf. for eksempel Lund (Rt. 2003 s. 1546) og Avløpsnett (Rt. 2014 s. 656). Hvorvidt risikoen er ekstraordinær, skal vurderes ut fra hvordan den konkret fortoner seg fra skadelidtes ståsted (til forskjell fra «stadig»- og «typisk»-vilkårene, der skadevolderståstedet anvendes), jf. Mønepanne (Rt. 1972 s. 965). «Ekstraordinær»-kravet er forstått slik at risikoen for skade må overstige dagliglivets risiko – den risikoen som er til stede i samfunnet til enhver tid og ikke er erstatningsrettslig vernet. Skadeevnen, det vil si sannsynligheten for skade multiplisert med mulig skadeomfang, må være av en viss størrelse. Skadeevnen var tilstrekkelig til å etablere ansvar i Knallperle I (Rt. 1909 s. 851), men utilstrekkelig i Knallperle II (Rt. 1917 s. 202). Den aktuelle skaderisikoen må i vesentlig grad overstige dagliglivets risiko (merk her at vesentlighetskravet refererer til risikoen for skade, ikke skadens omfang). Skyldes skaden en teknisk svikt eller liknende, er dette et argument, men ikke tilstrekkelig eller nødvendig for å etablere erstatningsansvar. Avgrensningen mot skyldvurderinger kan her bli uskarp, men ved det ulovfestede objektive ansvaret rettes fokuset mot den tekniske ufullkommenheten eller uforsvarlige ordningen i seg selv, og ikke menneskene bak svikten. Man kan derfor si at det er snakk om en objektivisert risikovurdering av virksomheten eller innretningen.

Stadig risiko: Vilkåret om «stadig» risiko forstås slik at skaderisikoen må vedvare så lenge virksomheten pågår, se Vannledning (Rt. 1905 s. 715), Lillestrøm (Rt. 2006 s. 690) og Nordsjødykker II (Rt. 2009 s. 1237). Det er snakk om et relativisert og avdempet stadighetskrav, idet det ikke er krav om at skaden er langvarig, så lenge den vedvarer så lenge virksomheten pågår.

Typisk risiko: Risikoen må være karakteristisk for virksomheten. Man må først vurdere om risikoen er typisk for virksomheten eller innretningen, og dernest om skaden i det konkrete tilfellet er utslag av denne risikoen. Det oppstilles således et årsakskrav, se Acetylen (Rt. 1964 s. 474), der vilkåret ikke var oppfylt.

Utover de tre inngangsvilkårene må det oppstilles et tilknytningskrav. I utgangspunktet er det bare eieren eller innehaveren av den skadevoldende virksomheten eller innretningen som kan holdes erstatningsansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag, «men tilknytning på annet grunnlag kan etter omstendighetene også være tilstrekkelig», jf. Nordsjødykker II (Rt. 2009 s. 1237 avsnitt 66). Det må foretas en helhetsvurdering av den påståtte skadevolderens tilknytning, se Gol Bygg (Rt. 1983 s. 1052), som utgjør et særegent eksempel.

Steg 2: Helhetsvurdering

Forutsatt at de tre kumulative vilkårene og tilknytningskravet er oppfylt, skal det etter kombinasjonsmodellen foretas en helhetsvurdering, hvor spørsmålet er om det er naturlig eller rimelig at det ilegges erstatningsansvar, sml. Lund (Rt. 2003 s. 1546) og Nordsjødykker II (Rt. 2009 s. 1237). I vurderingen inngår en rekke faktorer, se Selmer (Rt. 2001 s. 1656). Pulveriseringshensyn er en av disse (se omtale i NfE kapittel 2). Hvorvidt det er skadevolderen eller skadelidte som er nærmest til å tegne forsikring (forsikringshensynet), er en annen faktor, jf. Klatre I (Rt. 1940 s. 16) og Mønepanne(Rt. 1972 s. 965). Prevensjonshensynet (se NfEkapittel 2) gjør seg gjeldende også her, da ansvarsplassering maner andre virksomheter til å redusere risiko, sml. Løftekran (Rt. 1969 s. 109) og Mønepanne (Rt. 1972 s. 965). En annen faktor er hvem, skadevolderen eller skadelidte, som har interesse eller fordel av den skadevoldende virksomheten (interessemomentet). Hvis tiltaket er i skadelidtes interesse, slik som ved pasientbehandling, har skadelidte normalt et svakt vern, se Røntgenstråle (Rt. 1978 s. 482). Motsatt er vernet sterkere ved påbudte vaksinasjoner hovedsakelig i det offentliges interesse, se Vaksine (Rt. 1960 s. 841). Konkrete risikoer og personskader har vanligvis sterkere vern enn abstrakte skader og skader på ting eller formue. Om det er naturlig og rimelig å ilegge erstatningsansvar i den konkrete saken eller i konkrete typetilfeller (rimelighetsbetraktninger), inngår også i vurderingen, jf. Kloakkledning (Rt. 1975 s. 1081).