Morten Kjelland

Erstatningsrett - en lærebok

Kapittel 9. Erstatningsvernets grenser

Last ned opplesning av sammendraget (lest av Siv Skorstad)

Erstatningsreglene hadde gitt urimelige eller urettferdige resultater dersom enhver påvist faktisk årsakssammenheng kunne begrunnet erstatningsansvar. Det er derfor etablert ulike «avgrensningsregler» som skal beskytte skadevoldere mot ansvar i visse tilfeller. «Uvesentlighetslæren», «adekvanslæren» og «læren om vernet interesse» skal hindre urimelige erstatningsansvar. De tre lærene er utviklet i samspill mellom Høyesterett og rettsvitenskapen.

Allerede på slutten av 1800-tallet kunne man spore avgrensningsreglene. I Ellida (Rt. 1891 s. 814) sondret Høyesterett mellom «foranledigelse» og «forårsakelse», i den forstand at bare handlingen som forårsaket skadefølgen, kunne medføre erstatningsansvar. Senere har det blitt oppstilt ulike «kvalitetskrav» til årsakssammenhengen:

Etter uvesentlighetslærenskal ansvarshendelser som bare har ytt et minimalt bidrag til skadefølgen, ikke medføre erstatningsansvar. Uvesentlighetslæren etablerer slik et unntak fra betingelseslæren, sml. Ranheim (Rt. 2001 s. 337) – den er en «modifisert betingelseslære». Utgangspunktet for uvesentlighetslæren er en sammenlikning av ulike årsaker til en skadefølge. Hovedspørsmålet er om årsaken er «så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den», jf. P-pille II (Rt. 1992 s. 64). Hvis årsaksbidraget er for beskjedent til at det er naturlig å knytte erstatningsansvar til det, må skadevolderen frifinnes.

Forutsatt at skaden er «så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den», blir spørsmålet om skaden er adekvat. Skaden må stå i adekvat årsakssammenheng med ansvarshendelsen, se Knallperle II (Rt. 1909 s. 851). Skaden må ikke stå i et for fjernt, avledet eller indirekte forhold til ansvarshendelsen. Mens uvesentlighetslæren har en enten/eller-løsning, åpner adekvanslæren for en gradert ansvarsreduksjon. Adekvansvurderingen må nemlig knyttes til hver realskade eller tapspost. En annen forskjell mellom de to lærene er at uvesentlighetslæren først og fremst begrenser ansvar for primærskadene, mens adekvanslæren normalt er bedre egnet til å avgrense ansvar for sekundærskadene. Både ved uvesentlighetslæren og adekvanslæren må det skje en konkret helhetsvurdering basert på en rekke faktorer. Adekvanslæren kan anses som et «juridisk puslespill», der prinsippene og momentene som inngår i adekvansvurderingen, representerer «brikkene». «Adekvans» er et «paraplyord» som består av en rekke elementer: Påregnelighets- og nærhetskriteriet er de to viktigste elementene eller «brikkene». Påregnelighetskriteriet etterspør om skadefølgen var påregnelig eller forutseelig for skadevolderen. Skadevolderen skal vurderes ut fra hva en «innsiktsfull og normalt forstandig person» burde sett, sml. Lødrup. Men har skadevolderen bedre forutsetninger enn det som normalt gjelder, skal dette påvirke målestokken. Den andre siden av kriteriet anviser en frekvensorientert vurdering av sammenhengen mellom ansvarshendelsen og skaden. Jo mer sannsynlig en skadefølge fremstår, dess lettere anses den som adekvat. Dispril (Rt. 2000 s. 915) viser at det skal mye til før domstolen anser en skadefrekvens som så liten at skadefølgen anses upåregnelig, sml. Nilsen (Rt. 2001 s. 320) og motsatt Rossnes (Rt. 1997 s. 1). Selv om en skadefølge anses upåregnelig, er ikke dette uten videre tilstrekkelig til å anse årsakssammenhengen som inadekvat. Man må også vurdere hvilken nærhet det er mellom skaden og den skadevoldende handlingen, jf. Schizofreni (Rt. 2007 s. 172). Etter nærhetskriteriet må skaden ikke ha et for fjernt, avledet eller indirekte forhold til ansvarshendelsen. Det kreves «en viss nærhet i årsakssammenheng, uavhengig av den konkrete påregnelighet», jf. Flymanøver (Rt. 1973 s. 1268). Nærheten vurderes i to ledd: Den første vurderingen gjelder skadens initialfase. Spørsmålet er om denne er karakteristisk eller vanlig, ansvarshandlingen tatt i betraktning, se Nilsen (Rt. 2001 s. 320). Det andre spørsmålet er om det videre skadeforløpet er karakteristisk, sml. motsatt Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) og Schizofreni (Rt. 2007 s. 172). Hvis skadeforløpet ikke har noen nær eller umiddelbar forbindelse med ansvarshendelsen – for eksempel på grunn av etterfølgende omstendigheter – er ikke kravet til nærhet oppfylt. Utover påregnelighets- og nærhetsvurderingene inngår ansvarsreglenes formål, skadevolderens skyld, rimelighets- og risikobetraktninger samt skadens omfang som «brikker i puslespillet».

Sjokkskadene reiser særlige problemstillinger forbundet med avgrensningsreglene. Her nevnes at det må skilles mellom situasjoner der skadelidte (den sjokkskadde) selv har vært innenfor faresonen og tilfeller der han har befunnet seg utenfor denne. I førstnevnte tilfelle har han som utgangspunkt krav på erstatning. Har den sjokkskadde vært utenfor faresonen, vil tilknytningen til skadelidte, hvordan skaden eventuelt har blitt meddelt den sjokkskadde og skadevolderens skyld, være sentrale momenter i erstatningsvurderingen. Dommene Bersagel (Rt. 1960 s. 357 – ansvar), Sola (Rt. 1966 s. 163 – ikke ansvar) og Hauketo (Rt. 1985 s. 1011 – ansvar) illustrerer hvordan momentene kan slå ut.

Tredjemannstap og rene formuestap kan også reise særlige problemstillinger. Et skille kan trekkes mellom tredjemannstap på personskadesektoren, formuesskadesektoren og tingsskadesektoren. Utgangspunktet på personskadesektoren er at tredjemannstap ikke er erstatningsrettslig vernet, men at pårørendes inntektstap og merutgifter likevel etter omstendighetene kan erstattes, sml. Hagberg (Rt. 2010 s. 1153) og Sykebesøk (Rt. 1975 s. 670). På formuesskadesektoren må det skje en toleddet vurdering: Det første spørsmålet er om det tapet beskytter en «konkret og nærliggende interesse», sml. Flymanøver (Rt. 1973 s. 1268), jf. Skiltmaker (Rt. 2004 s. 1816) mfl. Det andre spørsmålet er om skaden etter sin art er erstatningsrettslig vernet – læren om vernet interesse (interessevernslæren). Hvorvidt et tap beskytter en «konkret og nærliggende interesse» som er erstatningsrettslig vernet, må vurderes konkret ut fra en rekke skjønnsmomenter som kan utledes av rettspraksis, se læreboken figur 17. Det skal relativt mye til for at tredjemann tilkjennes erstatning for rene formuestap, se KILE(Rt. 2005 s. 65), Lillestrøm (Rt. 2006 s. 690) og Hanekleiv (Rt. 2010 s. 24). På tingsskadesektoren er utgangspunktet enklere: Skadelidte har normalt krav på full erstatning etter skadeserstatningsloven § 4-1. Man må likevel merke seg at de restriktive kriteriene for vern av tredjemannstap ikke kan anvendes hvis skadeobjektet eies av den direkte skadelidte, se Skjerping bro (Rt. 1996 s. 1473) og KILE (Rt. 2005 s. 65).