Morten Kjelland

Erstatningsrett - en lærebok

Kapittel 6. Det lovfestede objektive ansvaret

Last ned opplesning av sammendraget (lest av Siv Skorstad)

Fra midten av 1900-tallet ble det lovfestet objektivt erstatningsansvar på en rekke livsområder. Særlovgivningen er spesifikt tilpasset livsområdene, og må utfylles av bakgrunnsretten (se NfE kapittel 1).

Skadefrekvensen på motorferdselens område har nødvendiggjort lovfestede regler om bilansvar. Den første loven som regulerte ansvar for motorvogn, er fra 1912. I dag gjelder bilansvarsloven 1961. Loven er i samsvar med og påvirket av EØS-retten, men det har den ikke alltid vært, se Finanger II (Rt. 2005 s. 1365), der staten ble erstatningsansvarlig for uriktig gjennomføring av en EØS-rettsakt, jf. Finanger I (Rt. 2000 s. 1811). Eieren av «motorvogn» plikter å tegne trafikkforsikring, jf. bilansvarsloven § 15.  Bilansvaret gjelder skade som «motorvogn gjer» på mennesker eller ting, jf. bilansvarsloven §§ 1 og 4. Skadelidte kan alltid kreve erstatning hos trafikkforsikreren sin. Skader på selve motorvognen, eller førerens eiendeler, kan derimot ikke kreves erstattet etter bilansvaret, jf. bilansvarsloven § 5 bokstav a og b. Begrepet «motorvogn» er definert i bilansvarsloven § 3. «Gjer»-kriteriet, som er det sentrale vilkåret, oppstiller et krav om årsakssammenheng. Det er det alminnelige årsakskravet som skal anvendes, jf. Politiflukt (Rt. 2003 s. 557) og Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158). Skader som skyldes utforkjøringer, kollisjoner, klemskader og steinsprut, er eksempler på skader som normalt omfattes av bilansvaret (se tabell i læreboken side [214]). Derimot dekkes ikke skader som oppstår fordi motorvognen brukes til annet enn kjøretøy, jf. bilansvarsloven § 2. Laste- og losseskader holdes også utenfor bilansvaret, se Lastelem (Rt. 1986 s. 1293). I læreboken gis det en pedagogisk tredeling av skadetilfeller som klart faller innenfor «gjer»-kriteriet», klart utenfor og tilfeller som er i randsonen (se læreboken s. [213]). Veiledende ved «gjer»-vurderingen er om skaden skyldes «en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for ansvaret», jf. NUT 1957: 1, sml. Tankbil(Rt. 2012 s. 233). Det legges derfor vekt på om skaden skyldes en realisering av risikofaktorer som er typiske for motorvogner. For kollisjonstilfellene er det en særregel i bilansvarsloven § 8. Bestemmelsen skal fordele ansvaret mellom de involvertes trafikkforsikringsselskaper. Hvis bilansvarsloven § 8 anvendes, er dette i så fall i stedet for §§ 4 og 7. Loven har i § 10 regler om uforsikrede motorvogner og i de situasjonene man ikke vet hvilken motorvogn som har voldt skaden. Skadevolderen kan også pålegges personlig erstatningsansvar etter skyldansvaret, jf. bilansvarsloven § 11. Regelen er imidlertid lite praktisk, fordi ansvaret etter bilansvarsloven § 4 er objektivt (beløpsbegrensningen i § 9 kan være en grunn til å påberope seg skyldansvaret his tapet er over ti millioner kroner). Trafikkforsikreren kan på nærmere vilkår ha regressadgang overfor eieren eller brukeren av motorvognen, jf. bilansvarsloven §§ 12 og 13 (uforsikrede motorvogner). Et vilkår for regressadgang etter bilansvarsloven § 12 er at det er utvist grov uaktsomhet eller forsett etter bilansvarsloven § 12 bokstav a, at bilen er stjålet eller liknende etter bokstav b eller at føreren har vært ruspåvirket, jf. bokstav c. Erstatningsutmålingen skjer i samsvar med skadeserstatningslovens regler, jf. bilansvarsloven § 6 (se NfE kapittel [x]). Skadelidtes medvirkning reguleres i bilansvarsloven § 7. Det er antatt at det lovfestede objektive erstatningsansvaret for motorvognskader ikke kan suppleres av det ulovfestede objektive erstatningsansvaret.

Andre lovfestede objektive erstatningsansvar er yrkesskadeansvaret (jf. yrkesskadeforsikringsloven 1989), pasientskadeansvaret (pasientskadeloven 2001), jernbaneansvaret (jernbaneansvarsloven 1977), luftfartsansvaret (luftfartsloven 1993), produkt- og legemiddelansvaret (produktansvarsloven 1988), smittevernansvaret (smittevernloven 1994) og tivoliansvaret (tivoliloven 1991).

Yrkesskadeansvaret er et objektivt erstatningsansvar for skade som skjer i arbeidslivet (se nærmere om arbeidsgiveransvaret i NfE kapittel 7), jf. yrkesskadeforsikringsloven §§ 1, 2, 3, 10 og 11. Arbeidsgivere plikter å tegne yrkesskadeforsikring, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 3. De hefter derfor ikke selv på objektivt grunnlag for krav etter loven, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 8.

Pasientskadeansvaret er en mellomvariant av skyldansvar og objektivt ansvar, der de subjektive elementene i culpanormen er fraværende – det har derfor vært omtalt som et «culpa-light»-ansvar av Syse. Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er ansvarssubjekt etter loven, jf. §§ 6 og 9. NPE vedtar om og eventuelt hvilken erstatningssum som skal ytes. Skadelidte kan påklage vedtaket til Pasientskadenemnda (PSN). Nemdas vedtak kan dernest bringes inn til domstolene for realitetsbehandling.