Morten Kjelland

Erstatningsrett - en lærebok

Kapittel 4. Det alminnelige skyldansvaret (culpaansvaret)

Last ned opplesning av sammendraget (lest av Marthe Hagen)

Det alminnelige ansvarsgrunnlaget i erstatningsretten er skyldansvaret (culpaansvaret). Ansvarsformen gjelder alle skadevoldere i alle skadesituasjoner, med mindre annet er særskilt bestemt. Skadevolderens handling (eller unnlatelse) sammenholdes med en rolleforventning eller alminnelige handlingsnormer. Man spør hva som kan forventes av en innsiktsfull, normalt forstandig person på samme livsområde og om skadevolderen har handlet annerledes enn denne. Et hovedspørsmål er om han har handlet uaktsomt.

Skyldansvaret deles tradisjonelt inn i tre skyldformer: vanlig eller simpel uaktsomhet, grov uaktsomhet og forsett. Nedad grenser skyldansvaret mot de hendelige uhellene som ikke nyter erstatningsrettslig vern, se eksempelvis Floris (Rt. 1966 s. 1532). Culpanormen er relativ. For profesjonsutøvere er det en streng aktsomhetsnorm, se Forlik (Rt. 1994 s. 1430). Hvis den skadelidte er uprofesjonell og uten innsikt eller kunnskap på området, kan det skjerpe aktsomhetskravet for profesjonsutøveren, jf. Fearnley Fonds (Rt. 2003 s. 400). Barns ansvar, som følger av skadeserstatningsloven § 1-1, bygger også på en mildere culpanorm.

I aktsomhetsvurderingen inngår subjektive og objektive elementer. De objektive elementene gjelder generelt innenfor samme livsområde, uavhengig av situasjon og aktør. Subjektive elementer (eller «unnskyldningsgrunner») kan frita for ansvar. Det første steget i skyldansvarsvurderingen er en vurdering av objektive elementer. Elementene kan inndeles i fem hovedgrupper som virker i et samspill med hverandre, og kan fremstå både som vilkår for erstatningsansvar eller som momenter i en helhetsvurdering.

Steg 1: Objektive elementer: De objektive elementene kan grupperes slik: handlingsnormer utenfor erstatningsretten, handlingens skadeevne, synbarhet, handlingsalternativer og handlingens nytteverdi.

Eksterne handlingsnormer kan kaste lys over hvilke krav man kan stille til aktsom atferd på livsområdet. De kan komme til uttrykk ved lov, forskrift, instruks, eller være bransjenormer. Normene må ha et sikkerhetstryggende formål, beskytte den skadde interessen, jf. Hunden på Norderhov (Rt. 1966 s. 405), og må først og fremst ta sikte på å beskytte skadelidte, jf. Asfaltkant (Rt. 2000 s. 253). Som utgangspunkt må normen være direkte anvendelig i den konkrete saken, men Høyesterett har etablert et «avdempet subsumsjonskrav», slik at det kan være tilstrekkelig at normen er egnet til å kaste lys over aktsomhetskravet, se Rulle (Rt. 1950 s. 1091) og Alpinbakke (Rt. 2000 s. 1991). Hvis skadevolderen har overtrådt en ekstern handlingsnorm, er det et argument for erstatningsansvar, se blant annet Blystad Fabrikker (Rt. 1958 s. 984). Opptreden i samsvar med normen er et argument mot erstatningsansvar, se Ulmebrann(Rt. 2011 s. 991). Fravær av sikkerhetsnormer utelukker derimot ikke erstatningsansvar, jf. Trampett (Rt. 1997 s. 1081) og Dam (Rt. 2002 s. 1283). Domstolene bør prinsipielt vise tilbakeholdenhet med å tilsidesette etablerte handlingsnormer, se Ulmebrann (Rt. 2011 s. 991).

Skadeevnener summen av sannsynligheten for at en skade skal inntreffe, multiplisert med den mulige skadens omfang slik den fremstår for en normalt forstandig person. For å kartlegge sannsynligheten for skadeinntreden tar man, hvis den er identifiserbar, utgangspunkt i skadefrekvensen, se Stige (Rt. 1974 s. 41). Hvis det er lite sannsynlig at skade overhodet kan oppstå, er det et argument mot erstatningsansvar. Når skadefrekvensen er vanskelig å påvise, må man i stedet anvende alminnelige erfaringssetninger, jf. Sykkel (Rt. 2003 s. 433). Hvis handlingens mulige skadeomfang er stort, skjerpes aktsomhetskravet, jf. Lier (Rt. 1967 s. 967) og Struma (Rt. 1989 s. 674). Generelt er aktsomhetskravet strengere ved fare for personskade enn ved tings- eller formuesskader. Hvis det er liten sannsynlighet for skadeinntreden og skadepotensialet er lite, anses dette vanligvis som hendelige uhell som ikke er erstatningsrettslig vernet, jf. Floris (Rt. 1966 s. 1532), jf. skyldansvarets nedre grense.

En skaderisiko som er synbarfor skadevoldere flest, skjerper aktsomhetskravet, jf. Verandarekkverk (Rt. 2005 s. 1714). Tanken er at den som kunne forutsett at skaden inntraff, kunne og burde ha tatt den i betraktning og handlet annerledes. En skaderisiko som ikkeer synbar for skadevolder, må føre til frifinnelse etter skyldansvaret, se Ubåt (Rt. 1973 s. 1364). Og hvis skaderisikoen er særlig fremtredende, skjerpes aktsomhetskravet, jf. Trampett (Rt. 1997 s. 1081).

Den som ikke har handlingsalternativer, kan ikke anses å ha utvist skyld. Handlingsalternativer er derfor et vilkår for ansvar etter skyldregelen. Viser det seg at skadevolderen hadde handlingsalternativer som ikke ville voldt skade, men at han likevel valgte å handle med skade til følge, er det et argument for erstatningsansvar. Handlingsalternativet må være egnet til å hindre skaden – det må være «hindringssammenheng», jf. Nygaard, sml. Hiv (Rt. 1990 s. 768) og Kvige (Rt. 1984 s. 466). Foreligger det effektive handlingsalternativer, må man som et moment i helhetsvurderingen vurdere om gjennomføringen er enkel eller rimelig, eller komplisert eller ressurskrevende. Tiden skadevolder har til rådighet, se Ulnarisnerve (Rt. 1980 s. 1299), Ulmebrann (Rt. 2011 s. 991) og Reservelege (Rt. 1962 s. 994), kostnader ved handlingsalternativet og hvordan situasjonen fremsto for skadevolderen, inngår også i vurderingen. Faregraden har betydning for hvilke handlingsalternativer som kan forventes iverksatt.

Hvorvidt den skadevoldende handlingen har en nytteverdi, er et annet element i helhetsvurderingen. Domstolene aksepterer større faregrad hvis nytteverdien av en handling er stor. Hvis det ikke er alternativer til en risikofylt medisinsk behandling, er det normalt ikke grunnlag for å tilkjenne skadeserstatning, med mindre det er svikt ved selve behandlingen. 

Steg 2: Subjektive elementer: De subjektive elementene (unnskyldningsgrunnene) kan foreligge på skadevolderens eller skadelidtes side. Aktsomhetskravet skjerpes normalt hvis den konkrete skadevolderen burde visst bedre eller har spesiell kunnskap, se Trampett (Rt. 1997 s. 1081). Hvorvidt skadevolderen måtte handle akkurat slik han gjorde, er et annet moment. Er skadevolderen ufør, alderdomssvekket eller har han andre funksjonsbegrensninger, kan aktsomhetskravet nedjusteres. Det samme gjelder for mindreårige, jf. skadeserstatningsloven § 1-1, jf. Sykkel (Rt. 2003 s. 433). Videre varierer skadeevnen med skadelidtes person, jf. Hjelmeng. Man kan derfor spørre seg hvilke berettigede forventninger skadevolderen har til skadelidtes opptreden, sml. Dam (Rt. 2002 s. 1283) og Hengebro (Rt. 1964 s. 446).

Nødverge utelukker – til forskjell fra nødrett – erstatningsansvar, jf. skadeserstatningsloven § 1-4. Samtykke innenfor rettsordenens grenser, tjenesteplikter og rettsvillfarelse kan på samme måte være ansvarsfrihetsgrunner (unnskyldningsgrunner). Det gjelder en streng aktsomhetsnorm ved rettsvillfarelse.