Kapittel 3. Internasjonalisering
Last ned opplesning av sammendraget (lest av Henrik Vaaler)
Norsk erstatningsrett har lenge vært styrt hovedsakelig av nasjonale rettskilder. Rettsområdet har blitt utviklet av Høyesterett, rettsvitenskapen og Stortinget. Den økende internasjonaliseringen har imidlertid fått konsekvenser også på erstatningsrettens område. Fremveksten av internasjonale rettskilder i erstatningsretten medfører at man i dag må anvende en annen metode ved løsning av erstatningsrettslige spørsmål enn tidligere. Dette skyldes særlig arbeidet til EU og Europarådet. EU har utarbeidet regler som gjelder for medlemsstatene, og Europarådet arbeider for å fremme menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet. Europarådets betydning viser seg sterkest gjennom den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), men også ved utarbeidelse av andre konvensjoner som har innvirkning på nasjonal erstatningsrett, se for eksempel den sivilrettslige konvensjonen om korrupsjon (ETS nr. 174), jf. skadeserstatningsloven § 1-6.
De internasjonale rettskildene er hovedsakelig traktater, sekundærlovgivning samt tolkningsuttalelser og rettsavgjørelser fra overnasjonale organer. Erstatningsrettens internasjonale kilder kan inndeles i tre hovedgrupper: (1) EU/EØS-regler, (2) menneskerettskonvensjoner og (3) modellover.
EU-reglenegjelder for EUs medlemsstater. EØS-reglenegjelder for statene i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet. Sentrale rettskilder i EU/EØS-retten er traktatene som oppretter EU og EØS, sekundærlovgivning i form av forordninger og direktiver samt rettspraksis og tolkningsuttalelser fra EU- og EFTA-domstolen (European Free Trade Association). I EU-retten er EU-traktaten og Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte (TEUF) hovedkilder, mens EØS-avtalens hoveddel har en liknende posisjon i EØS-retten. EU-rettsakter har ikke direkte virkning i norsk rett, jf. det dualistiske prinsippet. Internasjonale rettsakter, herunder EU-rettsakter, må derfor gjennomføres i norsk rettfor å få anvendelse, se EØS-avtalen artikkel 7. Gjennomføringen kan skje ved inkorporasjon («som sådan») eller ved transformasjon (aktivt ved omforming eller passivt ved konstatering av rettsharmoni). Gjennomføringsmåten vil avhenge av om rettsakten er en forordning eller et direktiv. Forordningene skal gjennomføres «som sådan», det vil si slik de er utformet. For direktivene er det overlatt til EØS-statene å velge gjennomføringsmåte. Statene kan da gjøre rettsakten til norsk rett slik den foreligger (inkorporasjon), eller omforme regelen til norsk rett på annen måte (transformasjon – uten endring av meningsinnhold). En uriktig gjennomføring av en EØS-forpliktelse i nasjonal rett kan påføre statene erstatningsansvar overfor borgerne, jf. EFTA-domstolen i Sveinbjörnsdóttir mot Island (E-9/97), jf. Finanger II (Rt. 2005 s. 1365), jf. Finanger I (Rt. 2000 s. 1811). Normen har likhetstrekk med den EU-domstolen etablerte i Francovich mfl. (C-6/90 og C-9/90), men den er en selvstendig norm som står på egne ben. Det er antatt i rettsvitenskapen at private parter kan kreve erstatning av andre private parter for brudd på EØS-avtalens hoveddel, sml. EU-domstolens i Courage (C-453/99).
Menneskerettighetene kan utgjøre ansvarsgrunnlag i erstatningsrettslige tvister eller tjene som tolkningsmomenter ved fastsettelsen av innholdet i nasjonal rett. Flere menneskerettskonvensjoner er gjort til norsk rett ved menneskerettsloven 1999. Blant disse er EMK den mest sentrale. Konvensjonsstatene har ansvar for å sikre og respektere menneskerettighetene, jf. EMK artikkel 1 (se også Grunnloven § 92). Statene er pliktsubjekter etter konvensjonene og kan holdes ansvarlig for konvensjonskrenkelser. Menneskerettighetene forutsettes håndhevet i nasjonal rett. EMK artikkel 13 gir borgerne krav på et effektivt rettsmiddel mot konvensjonskrenkelser. Det klare utgangspunktet er at menneskerettskonvensjonene ikke gir borgerne krav på erstatning for nasjonale domstoler, så fremt krenkelsen repareres tilstrekkelig på annen måte. Bare hvis statene ikke reparerer krenkelsen tilstrekkelig, kan den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) tilkjenne borgerne erstatning fra staten, jf. EMK artikkel 35 nr. 1. Utmålingen skjer i så fall skjønnsmessig med hjemmel i EMK artikkel 41. Erstatningsordningen er således tosporet i den forstand at erstatningsretten i menneskerettsdomstolen er subsidiær nasjonale domstoler. Et eksempel på at menneskerettighetene har innvirket som tolkningsmomenter i norsk erstatningsrett, gir Ambulansesjåfør (Rt. 2014 s. 152). Høyesterett viste i saken til EMK artikkel 10 for å fastlegge ytringsfrihetens grenser og således vilkårene for erstatningsansvar.
Modellover er arbeider utviklet i fellesskap av fremtredende europeiske erstatningsrettsjurister. Modellovene er ikke bindende for staten, men kan likevel tjene som inspirasjon eller tolkningsmoment ved løsning av nasjonale erstatningstvister. Det er derfor vanlig å omtale dem som «soft law» eller retningslinjer. De mest fremtredende modellovene er Principles of European Tort Law (PETL), Principles of European Law (PEL) og Draft Common Frame of Reference (DCFR). Eksempelvis følger det erstatningsrettslige inngangsvilkåret om at erstatning bare tilkjennes for vernete interesser av PEL.
Europeisk erstatningsrett er ikke harmonisert, men det er grunn til å anta at harmoniseringen vil øke i årene som kommer.