Kapittel 2. Grunnleggende hensyn

Last ned opplesning av sammendraget (lest av Jenny Florence Meling)

Erstatningsinstituttet er begrunnet i to hovedhensyn: hensynet til gjenoppretting av skade (gjenopprettelseshensynet) og hensynet til skadeforebygging (prevensjonshensynet). Men også andre hensyn kan kaste lys over erstatningsordningen. Rimelighets- eller rettferdsbetraktninger, pulveriseringshensyn samt vederlagssynspunkter kan bidra til økt forståelse av instituttets eksistens og utforming. Hensynene gjør seg gjeldende i et samspill med hverandre og kan brukes aktivt ved løsning av rettsspørsmål. De er dynamiske størrelser. En analyse av høyesterettspraksis gir grunn til å anta at skadelidtes erstatningsvern styrkes på bekostning av skadevoldere, fordi gjenopprettelseshensynet får stadig større betydning.

Gjenopprettelseshensynet bygger på en forutsetning om at økonomisk kompensasjon kan tre i stedet for eller svare til en skade (eller et tap). Utmålingsprinsippet om full erstatning tar sikte på å realisere en gjenoppretting. Det er likevel klart at ikke enhver skade, for eksempel personskader og tap av forsørger, fullstendig kan repareres med en pengesum. Erstatningen skal i slike tilfeller bidra til et noe mer normalisert liv for skadelidte.

Prevensjonshensynet hviler på en forutsetning om at erstatningsinstituttets eksistens kan motivere til å avstå fra skadeforvoldelse. Erstatningsplikten kan oppleves tyngende økonomisk og psykisk for den ansvarlige. Erstatningsinstituttet antas dermed å kunne styre menneskers handlemåte på liknende måte som straffelovgivningen. Denne generelle forebyggende virkningen omtales som reglenes allmennpreventive virkning. Den som tidligere er idømt erstatningsansvar, forventes på samme måte å avstå fra nye skadeforvoldelser – man sier da at reglene har en individualpreventiv virkning. I hvilken utstrekning erstatningsreglene faktisk har en forebyggende virkning, er et omdiskutert spørsmål som ikke kommenteres nærmere her.

Rimelig- og rettferdighetsbetraktningene kan inndeles i to underkategorier: Korreksjonsrettferdighet og fordelingsrettferdighet. Essensen i korreksjonsrettferdigheten er at den som har skapt ubalanse ved en skadevoldende handling, bør være ansvarlig for å gjenskape balanse. Det er i alminnelighet enighet om at den som volder en skade, bør stå ansvarlig for å korrigere de ulempene skaden medfører, sml. gjenopprettelseshensynet. Fordelingsrettferdighet gjelder fordelingen av goder og byrder og kan slå ut i skadelidtes favør eller disfavør. Hensynet til fordelingsrettferdighet ligger bak reglene om lemping av erstatningsansvar i skadeserstatningsloven § 5-2. Andre eksempler på rimelighetshensyn er rene verdivalg, se Sterilisering (Rt. 1999 s. 203) og Downs (Rt. 2013 s. 1689).

Pulveriseringshensyn er en annen gruppe hensyn hvor tanken er at enkelte skader og tap som påføres et mindretall, bør finansieres ved for eksempel forsikringspremier fra et flertall. Et annet eksempel er at tap kan ramme en forbruker hardt, og at tapet derfor bør pulveriseres, det vil stykkes opp eller overføres, til produsenten kan kalkulere inn mulige skader som en omkostning, jf. P-pille II (Rt. 1992 s. 64).

Andre kompensasjonsformer kan i enkelte sammenhenger begrunnes i vederlagssynspunkter. Selv om den krenkede ikke er påført skade eller tap, kan uhjemlet bruk av andres eiendom eller arbeidsresultat begrunne et kompensasjonsansvar. Et eksempel er uhjemlet bruk av fotografier, se Finch (Rt. 2009 s. 1568).