Kapittel 13. Skadelidtes medvirkning
Last ned opplesning av sammendraget (lest av Hege Aakre)
Selv om grunnvilkårene for erstatningsansvar er til stede, kan erstatningen etter omstendighetene settes ned eller falle bort hvis den skadelidte har medvirket til skaden. Et hovedspørsmål hvor skadelidte har medvirket til skaden, er om det skal skje en avkorting. Den alminnelige medvirkningsregelen, som gjelder for alle skadetyper, finnes i skadeserstatningsloven § 5-1. Men også særlovene kan ha medvirkningsbestemmelser, se for eksempel bilansvarsloven § 7 og yrkesskadeforsikringsloven § 14. Begrunnelsen for avkortingsreglene er blant annet at hvor skadelidte har medvirket til en skadeforvoldelse, er det i praksis to skadevoldere. Ansvaret bør derfor fordeles mellom dem.
Medvirkningshendelsen kan bestå i en handling eller en unnlatelse, og finne sted før skadehandlingstidspunktet, i forbindelse med den konkrete skadehendelsen eller i etterkant av skadeinntredenen (se henholdsvis skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 2 første alternativ, nr. 1 og nr. 2 andre alternativ, illustrert ved figur 23 i læreboken). Leiebil (Rt. 1992 s. 1469) er et eksempel på etterfølgende medvirkning med avkorting til følge (sml. tapsbegrensningsplikten, se NfE kapittel 10).
Det er to hovedvilkår for avkorting. Skadelidte må ha utvist skyld, og det må være en faktisk adekvat årsakssammenheng mellom skadelidtes medvirkningshandling (eller unnlatelse) og skaden. Hvis begge vilkårene er oppfylt, må det dernest foretas en sammensatt rimelighetsvurdering, fordi avkortingsspørsmålet beror på en «kan»-vurdering, jf. skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 1 første punktum.
Skadelidtes skyld kommer inn på to stadier i avkortingsvurderingen. En grunnforutsetning for avkorting er at skadelidte har utvist et minstekrav til skyld. Minstekravet etter skadeserstatningsloven § 5-1 er vanlig uaktsomhet. Yrkesskadeerstatningsloven § 14 oppstiller et minstekrav om forsett eller grov uaktsomhet, mens inngangsterskelen etter bilansvarsloven § 7 er «med vilje eller i aktløyse […] så nær som når skadelidaren kan leggjast berre lite til last». Utover minstekravet vil graden av skyld hos skadelidte ha betydning for spørsmålet om det skal avkortes og eventuelt for avkortingens omfang. Skyldkravet medfører at personer som er psykotiske på handlingstidspunktet, ikke må tåle avkorting, jf. Psykotisk person III (Rt. 2015 s. 606).
Kravet til årsakssammenheng vurderes med utgangspunkt i betingelseslæren (se NfE kapittel 8). Hvis skaden ikke hadde skjedd uten skadelidtes medvirkning, er årsakskravet oppfylt, se for eksempel Fangstgrop (Rt. 2013 s. 116). Om skaden derimot hadde skjedd uten hensyn til skadelidtes forhold, foreligger det ikke årsakssammenheng, se Verandarekkverk (Rt. 2005 s. 1714). Økes skadeomfanget av skadelidtes handling, er det årsakssammenheng. Og om skadelidtes handling reduserer skadeomfanget, er avkorting avskåret fordi kravet til årsakssammenheng ikke er oppfylt.
Under forutsetning av at minstekravet til skyld er oppfylt, og at det er årsakssammenheng mellom skadelidtes handling og skaden, vil avkortingsspørsmålet bero på en sammensatt rimelighetsvurdering («kan»). Hvorvidt det skal avkortes og eventuelt i hvilken utstrekning, beror på en rekke momenter. Det skal etter skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 1 første punktum tas «hensyn til atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers». Dåsvand (Rt. 1970 s. 1452) er et eksempel på at skadelidtes atferd medførte at erstatningen ble avkortet med en halvpart. Også skadevolderens skyld har betydning i avkortingsvurderingen, noe Bilbelte (Rt. 2005 s. 887) viser. Jo større årsaksbidrag skadelidte har i hendelsesforløpet, dess sterkere taler det for avkorting. «Forholdene» ellers er en «sekkepost», hvor en rekke momenter kan inngå. Skadevolders forsikringer og forsikringsmuligheter kan tale mot avkorting. Gjenopprettingshensynet kan også tale mot avkorting. At rimelighetshensyn har en sentral plass i avkortingsvurderingen, viser Finanger I (Rt. 2000 s. 1811), Vorspiel (Rt. 2008 s. 435) og Bilbelte (Rt. 2005 s. 887). Skadelidte må vurderes ut fra sin kunnskap og individuelle forhold. Det viser Alpinbakke I (Rt. 2000 s. 1991), der erstatningen ble redusert for en kvinne som ble skadet under frikjøring utenfor preparerte løyper i en alpinbakke fordi hun kjørte på et sted som var ukjent for henne, at hun var klar over faremomentene som forelå, og fordi hun ikke avpasset farten etter forholdene og egne ferdigheter.
Selve avkortingen skal først skje etter at offentlige ytelser har kommet til fradrag, jf. Moen (Rt. 1969 s. 806) og Hansen (Rt. 1973 s. 531). I praksis skjer nedsettelsen eller bortfallet av erstatningen ved at avkortingen angis i en prosentsats, en brøk, som en sum eller ved at det angis hvor mye erstatningen skal settes ned til. Anvendes en brøk, er det vanlig at brøkene er ¼, ⅓, ½, ⅔ eller ¾. Noen vanlige prosentsatser er 15, 20, 25, 30, 40, 50, 60, 75 og 100. Prosentsatser under 10 brukes vanligvis ikke, fordi skadelidte må ha utvist en viss grad av skyld og årsaksbidraget må være av et visst minimumsomfang for at avkorting skal være aktuelt.
Skadelidtes medvirkning kan reise ulike identifikasjonsspørsmål, se skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 3. En sentral problemstilling gjelder passiv identifikasjon, hvor spørsmålet er om en tredjepersons handling kan bli ansett som skadelidtes egen med den følge at erstatningen kan avkortes. På personskadesektoren har Høyesterett lagt til grunn at det ikke skal foretas noen passiv identifikasjon mellom barn og foreldre, jf. Dam (Rt. 2002 s. 1283). Det samme gjelder mellom ektefeller, se Gulvluke (Rt. 1991 s. 1303). På tings- og formuesskadesektoren derimot, er det eksempler på passiv identifikasjon, se DnB (Rt. 2000 s. 211) om forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i en situasjon hvor arbeidstaker har medvirket til en skade.