Kapittel 8. Årsaksvurderingens utgangspunkter

Last ned opplesning av sammendraget (lest av Ronja Sommer)

Kravet om årsakssammenheng utgjør en forbindelse mellom ansvarsgrunnlaget og skaden (eller tapet). Årsakskravet beskytter skadevolderen mot ansvar for skader han ikke selv har forårsaket. Årsaksreglene er rettsregler utviklet av Høyesterett i samspill med rettsvitenskapen. De er lovfestet på enkelte områder, se eksempelvis yrkesskadeforsikringsloven § 11 («forårsaket») og bilansvarsloven §§ 1 og 4 («gjer»). Innholdet i årsakskravet må fastsettes ut fra en tolkning av et mer sammensatt rettskildemateriale.

Betegnelsen «årsakssammenheng» tillegges ulikt meningsinnhold. Noen bruker den om faktisk (logisk) årsakssammenheng, mens andre også inkluderer reglene om erstatningsvernets grenser. Den siste bruksmåten er et «vidt årsaksbegrep». «Faktisk årsakssammenheng» brukes om de materielle reglene som avgjør hvilke faktorer som skal anses som relevante årsaker, mens «rettslig årsakssammenheng» brukes om avgrensningsreglene (se NfE kapittel 9 og nedenfor om «tidsavgrensningsprinsippet»).

Det trekkes et hovedskille mellom samvirkende årsaker og selvstendig virkende årsaker.

Samvirkende årsaker er årsaker som alene er for svake til å fremkalle skaden, men som sammen med andre årsaker er sterke nok til å utløse den. Hver årsak er da en nødvendig betingelse for skadeinntreden. Betingelseslæren er hovedregelen om årsakssammenheng, jf. P-pille II (Rt. 1992 s. 64). Læren er stadfestet i senere rettspraksis, se blant annet Pseudoanfall (Rt. 2007 s. 158) og Schizofreni (Rt. 2007 s. 172). Den anviser en differansebetraktning, slik at handling A er årsak til skade B, hvis B ikke ville skjedd om A tenkes borte. På latin brukes uttrykket «conditio sine qua non» – «betingelse uten hvilken ikke» – for å beskrive læren. Det gjelder ingen hovedårsakslære eller fordelingslære i norsk rett, se henholdsvis Dispril (Rt. 2000 s. 915) og Stokke (Rt. 1999 s. 173). Betingelseslæren anviser en enten/eller-løsning: Hvis skaden er fremkalt av flere nødvendige årsaker, anses alle årsakene som årsak til hele skaden («ekvivalensprinsippet»). Uvesentlighetslæren, som omtales i NfE kapittel 9, kan likevel innebære en avgrensning av ansvaret. Skadevolderen har som utgangspunkt risikoen for skadelidtes særlige fysiske eller psykiske predisposisjoner («sårbarhetsprinsippet»), jf. Rossnes (Rt. 1997 s. 1). Dette har sin begrunnelse i respekten for menneskers individualitet og uttrykkes populært som at skadevolderen «må ta skadelidte som han er». Sårbarhetsprinsippet gjelder både ved person-, tings- og formuesskader, og også om sårbarheten er selvforskyldt. Det er et vilkår at predisposisjonen ligger latent og blir utløst ved ansvarshendelsen. En sårbarhet som er realisert før ansvarshendelsen inntraff, beskyttes ikke av sårbarhetsprinsippet. Og hvis sårbarheten uansett ville ha blitt utløst på et senere tidspunkt, står ikke skaden i årsakssammenheng med ansvarshendelsen fra dette tidspunktet (se nedenfor). Ved samvirkende årsaker blir skadevolderne som hovedregel solidarisk ansvarlige overfor skadelidte, jf. skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1.

Selvstendig virkende årsaker er årsaker som alene er sterke nok til å kunne fremkalle skaden. Hver årsak er da tilstrekkelig for skadeinntreden. De selvstendig virkende årsakene kan opptre i et stort antall varianter hvor betingelseslæren kommer til kort. Tre årsakskonstellasjoner vies særskilt oppmerksomhet her: Det første typetilfellet er der det er flere selvstendig virkende ansvarshendelser (som inntrer samtidig eller etter hverandre i tid). Det andre typetilfellet er der det foreligger én ansvarshendelse og en hendelig begivenhet. Hendelige begivenheter, som naturkatastrofer eller sykdommer som uansett ville ha oppstått, kan begrense erstatningsansvaret for skadevolderen («hypotetisk årsakskonkurranse»). Skadevolderen er bare ansvarlig så lenge skaden står i årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Dette omtales som «tidsavgrensningsprinsippet». Stokke (Rt. 1999 s. 1473) er illustrerende: Sakkyndige medisinere antok at skadelidte uavhengig av skadeforvoldelsen uansett ville blitt ervervsufør innen en sjuårsperiode. Tap som oppsto etter denne perioden, ga derfor ikke rett til erstatning. Det tredje typetilfellet som nevnes, er der det foreligger såkalte overtallige årsaker. Hovedregelen er da at hver årsak anses erstatningsbetingende, og at det statueres solidaransvar, jf. skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1.

Årsakssammenhengen vurderes etter en fri bevisvurdering, jf. tvisteloven § 21-2 første ledd, jf. også P-pille II (Rt. 1992 s. 64). Ofte er det behov for sakkyndigvurderinger, for eksempel fra ingeniører eller medisinere. Men på enkelte områder er det utviklet mer eller mindre spesifikke kriterier for bevisvurderingen. Ved nakkeslengskader anvendes «Lie»-kriteriene, jf. Lie (Rt. 1998 s. 1565). Hovedregelen om beviskrav er sannsynlighetsovervekt – det må være mer sannsynlig at handling A er en nødvendig årsak til skade B enn at den ikke har vært det, sml. P-pille II (Rt. 1992 s. 64). Skjerpede beviskrav kan dessuten følge av loven. Det er voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd («åpenbart») et eksempel på. Skadelidte har som hovedregel bevisbyrdenfor at erstatningskriteriene er oppfylt, se Stokke (Rt. 1999 s. 1473). Unntak kan imidlertid følge av loven, som etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 andre ledd, eller for øvrig av ulovfestet rett, se Stokke (Rt. 1999 s. 1473).