Kapittel 7. Ansvar for skade voldt av andre

Last ned opplesning av sammendraget (lest av Jørgen Nordsveen Hustad)

Utgangspunktet i erstatningsretten er at man er ansvarlig for egne handlinger (eller unnlatelser). Erstatningsansvar for andre krever særlig begrunnelse og hjemmel. Ansvar for andre kan etableres på to hovedmåter: Den første måten er at ansvarssubjektet identifiseres med skadevolderen («identifikasjonsansvar»). Den andre måten er at det konstrueres et avledet ansvar.

Arbeidsgiveransvaret er en form for avledet ansvar, og er hjemlet i skadeserstatningsloven § 2-1. Det gjelder i og utenfor kontraktsforhold, og i næringsvirksomhet så vel som offentlig virksomhet. Ansvaret har både subjektive og objektive elementer: Arbeidsgiveren har et objektivt erstatningsansvar for skader arbeidstakeren volder forsettlig eller uaktsomt. «Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten», jf. skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 andre punktum. En forutsetning for arbeidsgiveransvar er at det foreligger et arbeidsforhold («arbeidsgiver–arbeidstaker-forhold»). Det avgrenses dermed mot selvstendige oppdragstakere. Bestemmelsen definerer hvem som anses som «arbeidstaker» og «arbeidsgiver». Begrepene er som hovedregel i samsvar med definisjonene i ferieloven § 2 og arbeidsmiljøloven § 1-8.

Hvorvidt det foreligger et arbeidsforhold eller et oppdragsforhold, må vurderes konkret på bakgrunn av momenter utledet fra rettspraksis: Man vurderer om arbeideren plikter å stille personlig arbeidskraft til disposisjon, om han må underordne seg arbeidsgiverens ledelse og kontroll, hvem som stiller med verktøy, hvem som har risiko for arbeidsresultatet, hvordan vederlag beregnes og utbetales, stabiliteten i forholdet mellom partene og hvorvidt arbeideren kan påta seg annet arbeid. Momentlisten i praksis illustreres ved Avlaster (Rt. 2013 s. 354) og Beredskapshjem (Rt. 2013 s. 342). Utover at det må gjelde et arbeidsforhold, må skaden ha skjedd «under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren», jf. skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 første punktum. Tilknytningskravet har både en tidsmessig og en saklig side: Skaden må tidsmessig ha skjedd innenfor arbeidstiden og ikke på arbeidstakerens fritid, se Erter (Rt. 1962 s. 89). Enkelte arbeidsgrupper anses for å være kontinuerlig i tjeneste; det gir Alkejakt (Rt. 1972 s. 815), som gjaldt sjøloven § 151, et eksempel på. Det må dernest være saklig sammenheng mellom skadeforvoldelsen og arbeidet. Saklighetskravet må vurderes konkret, og vil variere med arten av virksomheten. Man var tidligere svært restriktiv i denne vurderingen, noe Bruskjører (Rt. 1898 s. 108) viser. Veiledende i dag er hva som er påregneligi den enkelte bransjen, se Alkejakt (Rt. 1972 s. 815), der det ble ilagt arbeidsgiveransvar da det «ikke [var] upåregnelig at det ble drevet alkejakt fra et marinefartøy». Også prevensjonshensynet kan inngå som et moment i saklighetsvurderingen, se Mobbe I (Rt. 1997 s. 786). Spørsmålet om arbeidstakeren har opptrådt «forsettlig eller uaktsomt», må tilnærmes i samsvar med det alminnelige skyldansvaret. Hvorvidt en forsettlig skadeforvoldelse omfattes av arbeidsgiveransvaret, må avgjøres konkret. Forarbeidene uttrykte at forsettlige skadeforvoldelser «gjennomgående» bør medføre «at arbeidsgiveren ikke blir ansvarlig», jf. Innst. II 1964 s. 45. I Algårds Bilutleie (Rt. 2012 s. 1420 avsnitt 31) ble det uttalt at «forsettlige skadeforvoldelser i vinnings hensikt i strid med arbeidstakers interesser, vil – etter omstendighetene – omfattes». Av Hjemmehjelp (Rt. 2008 s. 755) kan det utledes tre momenter til vurderingen: Det første er om skadeforvoldelsen er utslag av arbeidssituasjonen eller arbeidstakeren som person, se også Vekter(Rt. 2007 s. 1665). Dernest legges det vekt på arbeidsgiverens og skadelidtes mulighet til å kontrollere risikoen. Det taler for arbeidsgiveransvar at arbeidsgiveren har høy grad av kontroll, til forskjell fra om det er skadelidte som er nærmest til å dempe risikoen. Det er derimot ikke avgjørende at arbeidsgiverens kontrollmulighet er begrenset, jf. Hjemmehjelp (Rt. 2008 s. 775). Til slutt foretas det en helhetsvurdering, der spørsmålet er hvem som er nærmest til å bære risikoen for skaden. Også det offentlige kan pålegges arbeidsgiveransvar. Spørsmålet er om «de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt», jf. skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 første punktum. Det offentliges arbeidsgiveransvar er relativt, idet «[a]ktsomhetskravet vil avhenge av hva slags tjenesteområde man befinner seg på», jf. Nissegården (Rt. 2015 s. 257 avsnitt 32). Den såkalte «standardregelen», som gjelder for offentlig kontroll-, bistands- og servicevirksomhet, oppstiller et krav om et kvalifisert avvik, se Tirranna (Rt. 1970 s. 1154), jf. Asfaltkant (Rt. 2000 s. 253). Det må likevel foretas en konkret vurdering, fordi «standardregelen» ikke gjelder for alle virksomheter som inngår i «offentlig kontroll-, bistands- og servicevirksomhet, jf. Asfaltkant (Rt. 2000 s. 253 s. 265). Spanor (Rt. 1991 s. 954), Furunkulose (Rt. 1992 s. 453) og Ulmebrann (Rt. 2011 s. 991) er eksempler på virksomheter der «standardregelen» gjelder. Hjelpeverge (Rt. 1999 s. 1903) er et eksempel på et tilfelle hvor man er utenfor dens virkeområde. 

Upersonlige rettssubjekter kan ikke utvise skyld. Men upersonlige rettssubjekter kan derimot bli identifisert med sine organer (organansvar). Organansvaret innebærer en identifisering mellom fysiske personer og upersonlige rettssubjekter, slik at ansvaret tilordnes rettssubjektet. Det er hovedsakelig personer i lederstillinger ansvaret omfatter, og det stilles krav om at skaden må være voldt i egenskap av å utføre oppgaver av ledelseskarakter. I Haavind (Rt. 2015 s. 475 avsnitt 58) er det uttrykt slik: «[D]et ulovfestede organansvaret […] inntrer når skadeforvoldelsen skyldes svikt i lederfunksjoner.» Veiledende er «om vedkommende […] utøver den øverste myndigheten […] innen sitt felt», jf. Omsorgsovertakelse (Rt. 1995 s. 209 s. 221), som gjaldt innenfor offentlig sektor (sosialsjefen og klientutvalget). Fra privat sektor gir Tripp Trapp (Rt. 2012 s. 1062) et eksempel (innkjøpssjef). Organansvaret har selvstendig betydning ved siden av arbeidsgiveransvaret fordi arbeidsgiveransvaret ikke medfører fullstendig identifikasjon mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, slik organansvaret gjør. Arbeidsgiveren identifiseres ikke med arbeidstakerens uaktsomhet ved arbeidsgiveransvaret, slik at det ikke er grunnlag for erstatningstyper som betinger skyld hos skadevolderen, slik som ved oppreisningserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5. Oppreisningsansvaret må derfor bygge på organansvaret, se Omsorgsovertakelse (Rt. 1995 s. 209).

Statens ansvar for offentlig myndighetsutøvelseer en annen form for ansvar for andre. Grunnlovsstrid kan medføre erstatningsansvar – det er brudd på Grunnloven § 105, som gjelder ekspropriasjonserstatning, et eksempel på. Hvis et forvaltningsvedtak kjennes ugyldig, kandet medføre erstatningsansvar, se Vangen (Rt. 2010 s. 291). Men det gjelder ikke «noen generell regel om objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse», jf. Vangen (Rt. 2010 s. 291 avsnitt 33). Reitgjerdet II (Rt. 1987 s. 1495) og Advokatbevilling (Rt. 2005 s. 416) er eksempler på at erstatningskrav har ført frem. I disse sakene ble objektivt erstatningsansvar begrunnet med at det gjaldt særlig inngripende vedtak. Sen saksbehandling kan etter omstendighetene også begrunne erstatningsansvar for staten, se Pionérdykker (Rt. 2006 s. 1519).

Foreldres ansvar for egne barns uaktsomme handlinger, jf. skadeserstatningsloven § 1-2, og eiers eller innehavers ansvar for dyr, jf. skadeserstatningsloven § 1-2, er andre eksempler på ansvar for andre.