Kapittel 15. Flere skadevoldere. Regress

Last ned opplesning av sammendraget (lest av Arild Brukstuen)

Skader som skyldes flere skadevoldere, reiser to hovedproblemstillinger: Den første hovedproblemstillingen er om skadelidte kan kreve én skadevolder for hele erstatningen (solidaransvar) eller om han må kreve hver enkelt skadevolder ut fra deres bidrag til skaden (proratarisk ansvar) – ansvaret utad. Den andre hovedproblemstillingen oppstår hvor skadelidte kan kreve én skadevolder – spørsmålet er da om, og i hvilken utstrekning, den betalende skadevolderen kan kreve tilbakebetaling (regress) fra sine medansvarlige – ansvaret innad.

Ansvaret utad: Skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1 bestemmer at flere skadevoldere som er ansvarlige for den samme skaden «svarer en for alle og alle for en», se også Dispril (Rt. 2000 s. 915). Dette innebærer et solidarisk ansvar for skadevolderne overfor skadelidte. Skadelidte kan velge hvilken av skadevolderne han vil gjøre krav gjeldende mot, uavhengig av den enkelte skadevolderens årsaksbidrag, så fremt årsaken er så vidt vesentlig at det er naturlig å knytte ansvar til den etter uvesentlighetslæren, se NfE kapittel 9. Det er uten betydning hvilket ansvarsgrunnlag skadevolderne hefter på, eller om de hefter på samme grunnlag. Et unntak gjelder imidlertid for oppreisningskrav, fordi oppreisning kun kan kreves der skadevolderen har utvist kvalifisert skyld i form av grov uaktsomhet eller forsett. Adgangen til å kreve flere skadevoldere kan øke skadelidtes utsikt til dekning, for eksempel fordi en eller flere av skadevolderne ikke har betalingsevne. Solidaransvarsregelen har også en oppgjørsteknisk begrunnelse: Det er praktisk at skadelidte kun trenger å inndrive krav fra én skadevolder. Og hvis skadevolder A har betalt hele erstatningen, utelukker det krav fra skadelidte mot skadevolder B. Delvis betaling av en skadevolder vil også redusere skadelidtes krav mot de øvrige skadevolderne. En viktig grunnforutsetning for solidaransvar overfor skadelidte er at skadevolderne er ansvarlige for «samme skade». En sammenlikning av Gruppevoldtekt (Rt. 2008 s. 65) og Serievoldtekt (Rt. 2013 s. 224) er illustrerende. I gruppevoldtektssaken konkluderte Høyesterett med at man stod overfor «samme skade». Hovedbegrunnelsene for dette resultatet var at det ville være vanskelig å utmåle separate oppreisningskrav i gruppevoldtektssaker, og at skadevolderne hadde samvirket til å fremkalle den samme skaden. Annerledes var det i serievoldtektssaken. Høyesterett fant der at det var tale om to separate voldtekter, blant annet fordi de hadde funnet sted etter hverandre i tid. Resultatet i gruppevoldtektssaken ble dermed at de fire overgriperne ble solidarisk ansvarlige for ett erstatningsbeløp på 200 000 kroner (solidaransvar), mens hver av de to overgriperne i serievoldtektssaken var ansvarlige for et erstatningsbeløp på 150 000 kroner (proratarisk ansvar). Gruppevoldtektssaken er kritisert ut fra «kvantumsrabatt»-synspunkter, og gode grunner taler for at nivået på oppreisningserstatningen bør høynes i slike saker for å bidra til mer rettferdige resultater.

Ansvaret innad: Skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 2 gjelder forholdet mellom skadevolderne der én skadevolder har betalt erstatning til skadelidte. Den tjener både som hjemmel for regress og som fordelingsnorm. Fordelingen mellom skadevolderne skal «avgjøres under hensyn til ansvarsgrunnlaget og forholdene ellers». Med «ansvarsgrunnlaget» menes i denne sammenhengen ikke om skadevolderne er ansvarlige på subjektive eller objektive erstatningsgrunnlag, men hvilken skyldgrad de har utvist. Det forholdet at skadevolderen som betaler skadelidte utad er ansvarlig på skyldgrunnlag, utelukker ikke nødvendigvis regress overfor andre som hefter uten hensyn til skyld, se Forus Travbane (Rt. 1965 s. 1309). Skadelidtes valg av ansvarssubjekt bør ikke få betydning for den endelige tapsfordelingen. En fordeling basert på en bred helhetsvurdering som tar hensyn til skyldgraden og øvrige forhold, herunder forsikringer på skadevolderens hånd, skal sikre en rimelig tapsfordeling mellom skadevolderne. Fordelingen skal være forholdsmessig – proratarisk – slik at hvis skadevolderne har bidratt like mye til skadeforvoldelsen, bør de også svare for skaden på likt grunnlag.