Kapittel 14. Lemping

Last ned opplesning av sammendraget (lest av Henrik Vaaler)

Utover reglene om skadelidtes medvirkning kan erstatningsansvaret settes ned eller falle bort etter en sammensatt, skjønnsmessig vurdering («lemping»). Skadeserstatningsloven § 5-2 er den alminnelige lempingsregelen. Den gjelder uavhengig av ansvarsgrunnlag og ansvarstype. Spørsmål om lemping aktualiseres først etter erstatningsutmålingen, jf. Nesse (Rt. 1997 s. 883), og ligger dermed «etter» medvirkningsvurderingen i tid. Utgangspunktet om at skadelidte skal ha full erstatning, står sterkt, og lempingsadgangen utgjør et snevert unntak fra dette.

Lempingsreglene balanserer skadelidtes krav på økonomisk trygghet ved full erstatning opp mot skadevolders behov for beskyttelse mot økonomisk ruin. Men også skadelidte kan være tjent med lemping: Det kan være bedre for skadelidte at erstatningsbeløpet er på et nivå skadevolderen faktisk kan betale, enn at det tilkjennes full erstatning uten realistiske muligheter for at kravet betales (kravet kalles da et «papirkrav»). Lemping må vurderes i tilknytning til hver enkelt skadelidte. Hvis det er flere skadevoldere, har det betydning at ansvaret kan fordeles i regressomgangen.

Skadeserstatningsloven § 5-2 oppstiller to lempingsalternativer. Det første alternativet er at ansvaret «virker urimelig tyngende» for skadevolderen («urimelighetsregelen»). I vurderingen inngår momenter som «skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers», jf. bestemmelsens første punktum. Utgangspunktet for vurderingen tas i en avveining av «skadens størrelse» mot den «ansvarliges økonomiske bæreevne». Hva gjelder skadevolderens økonomiske bæreevne, må det anlegges både en nåtids- og en fremtidsvurdering hvor inntektsforhold, formuesforhold og forsørgerbyrde vil inngå. Hvis skadevolderen er ansvarsforsikret, skal det mye til for at lemping kan skje, jf. Ytternes (Rt. 1993 s. 1399). Brannstifter (Rt. 2004 s. 165) viser at skyldforholdet har betydning. I saken ble lemping begrunnet i at skadevolderen vært «i en noe sinnsforvirret tilstand». Motsetningsvis var lemping avskåret i Bombe (Rt. 2005 s. 901), NOKAS (Rt. 2008 s. 1354) og Psykolog (Rt. 2003 s. 1358) fordi skadevolderne hadde utvist sterk grad av skyld og kunne bebreides for skadeforvoldelsene. Under posten «forholdene ellers» inngår blant annet momenter som skadelidtes økonomi og skadelidtes behov for erstatning. Påregnelighetsbetraktninger kan også spille en rolle, se Heimdalmotor(Rt. 1980 s. 1498), der lemping ble begrunnet i at skadeomfanget var upåregnelig, og Skjerping bro (Rt. 1996 s. 1473), hvor påregnelighetsmomentet talte mot lemping. Lempingsreglene har her en slags forbindelseslinje til adekvanslæren.

Det andre lempingsalternativet er at «det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden» («rimelighetsregelen»), jf. bestemmelsens andre punktum. Lemping etter alternativet er ikke betinget av at ansvaret er urimelig tyngende for skadevolderen. Men det er ikke kurant å påberope seg regelen, da dette etter forarbeidene skal være «en klar unntaksregel», som for øvrig har et snevert anvendelsesområde. Alternativet kan likevel komme til anvendelse hvis en tings- eller formuesskade har blitt uvanlig omfattende på grunn av særlig mottakelighet for skade – og det er naturlig at skadelidte selv bærer noe av tapet ut fra muligheten til å kunne ha forsikret sin interesse.

Det er sjeldent aktuelt å lempe oppreisningsansvar. Forklaringen er at det allerede under utmålingen av oppreisningserstatning tas hensyn til momentene som inngår i lempingsregelen. For lemping av arbeidsgiveransvar gjelder den alminnelige lempingsregelen, se skadeserstatningsloven § 2-2 nr. 1. Arbeidstakerens personlige ansvar overfor arbeidsgivers regresskrav kan lempes hvis det er «rimelig under hensyn til utvist atferd, økonomisk evne, arbeidstakerens stilling og forholdene for øvrig», jf. skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 1. En lemping etter denne regelen må dessuten «finnes forsvarlig […] under hensyn til skadelidte». Lempingsadgangen er dermed snevrere når kravet rettes mot den skadevoldende arbeidstakeren enn etter den alminnelige lempingsregelen.

Den alminnelige lempingsregelen gjelder i utgangspunktet utenfor kontraktsforhold. Høyesterett har likevel anvendt regelen analogisk i kontraktsforhold, se Multiconsult (Rt. 2004 s. 1887). Man må derimot være klar over at ansvarsfordelingen kan være uttømmende regulert av avtalerettslige regler.