Kapittel 12. Personskader

Last ned opplesning av sammendraget (lest av Jacob Jorem)

Personskadene kan medføre økonomiske tap og ikke-økonomiske tap. De økonomiske tapene er inntektstap og merutgifter, jf. skadeserstatningsloven § 3-1. Ikke-økonomiske tap kan kompenseres gjennom menerstatningsordningen og oppreisningsinstituttet, se skadeserstatningsloven §§ 3-2 og 3-5. På tvers av skillet mellom økonomiske og ikke-økonomiske tap sondres det mellom påførte og fremtidige tap. Grensen mellom påførte og fremtidige tap trekkes ved oppgjørstidspunktet, som er det tidspunktet partene kommer til enighet om erstatningen eller for domsavsigelsen.

Inntektstap: De påførte inntektstapene, tapene oppstått i perioden mellom ansvarshendelsen og oppgjørstidspunktet, erstattes på bakgrunn av en differansebetraktning. I denne sammenliknes skadelidtes inntjeningsevne med skaden og uten skaden. Utgangspunktet er at erstatningssummen utgjør forskjellen mellom inntjeningene, men de generelle utmålingsprinsippene (se NfEkapittel 10) kan medføre justeringer. Det lar seg vanligvis gjøre å konstatere skadelidtes inntekt med skaden. Beregningen av inntekt uten skaden må bli hypotetisk og skje på grunnlag av en konkret sannsynlighetsvurdering. Skadelidte har selv bevisbyrden for sine økonomiske tap, jf. Stutteri (Rt. 2010 s. 584). Og fordi erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser, skal det gjøres fradrag for sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og liknende, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd. Andre fradrag – som fradrag for berikelser – må også inngå i beregningene. Det er således skadelidtes nettotap som skal erstattes. Erstatningsutbetalingen for påførte inntektstap er skattepliktig som inntekt (jf. skatteloven § 5-1 første ledd, jf. § 5-10 bokstav c). Det må derfor gis et skattepåslag ved utmålingen.

Erstatningsutmålingen ved fremtidige inntektstap, tap oppstått etter oppgjørstidspunktet, skjer også etter en differansebetraktning. Her sammenliknes skadelidtes hypotetiske fremtidige inntekter med skaden og uten skaden. Utgangspunktet for sammenlikningen tas normalt i skadelidtes antatte inntekt året skadeoppgjøret finner sted – «basisåret». I beregningene må det tas hensyn til skadelidtes forventede lønnsutvikling i fremtiden. Den alminnelige prisstigningen kompenseres ved at det legges til en kapitaliseringsrente til erstatningen. Beregningene skal også gjenspeile skadelidtes sannsynlige karriereutvikling, herunder hvor lenge han vil være i arbeid. Under normale omstendigheter legges pensjonsalderen på 67 år til grunn for utmålingen. Og hvis skadelidte mener at han ville ha steget i gradene eller fått en betydelig lønnsutvikling, må han selv sannsynliggjøre en slik utvikling, sml. Dykker (Rt. 2003 s. 338). Hvis skadelidte har utsikter til å forbedre ervervsevnen i fremtiden, må beregningene også ta høyde for dette. Om det på den andre siden er fare for at skadene vil forverre seg, kan en form for «risikokompensasjon» innberegnes i utmålingen i særlige tilfeller. Til forskjell fra erstatning for påførte inntektstap utløser ikke erstatning for fremtidige inntektstap inntektsskatteplikt. Derimot er erstatningssummen, som normalt utbetales som en engangssum, formuesskattepliktig. Av den grunn må erstatningsberegningene ta høyde for skatteulempen, jf. Ølberg (Rt. 1993 s. 1524). Skatteulempen beregnes i dag som hovedregel til 20 prosent av erstatningen, og medfører da at det blir gitt et påslag i erstatningssummen tilsvarende ulempen, se Kreutzer (Rt. 2014 s. 1203). Det må også kompenseres for tapte renteinntekter ved utmålingen. Dette gjøres ved å legge til en kapitaliseringsrente på fire prosent, jf. Kreutzer (Rt. 2014 s. 1203). Når det gjelder fradragene ved erstatningsutmålingen, vises det til avsnittet ovenfor og NfE kapittel 10. Skadelidtes restarbeidsevne må for eksempel utnyttes. Her nevnes ellers kun at «kan»-fradraget i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd andre punktum for forsikringsytelser normalt bare aktualiseres hvis ytelsene overstiger 750 000 kroner (jf. Kjellands analyser i læreboken).

Merutgifter: Utgangspunktet er at skadelidtes påførte og fremtidige merutgifter skal dekkes fullt ut, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd. Differansebetraktningene, hvor sammenlikningsstørrelsene er skadelidtes utgifter uten skaden og merutgifter som følge av skaden, kan danne et utgangspunkt også her (årsakskravet). Eksempler på merutgifter som kan dekkes, er utgifter til pleie eller omsorg, bolig, transport, behandling og advokat. Skadelidte har en plikt til å uttømme offentlige ytelser, fordi erstatningen skal utgjøre et supplement til disse. Det er et ulovfestet vilkår at merutgiftene er «nødvendige og rimelige» – det skal dermed foretas en behovsvurdering. Det sondres mellom tre behovsstandarder: (1) Medisinske behov: Utgangspunktet er at det velferdsrettslige ytelsesnivået samsvarer med det erstatningsrettslige «nødvendig og rimelig»-kriteriet, noe som betyr at skadelidte normalt ikke kan kreve erstatning ut over det som ytes av det offentlige. I praksis kan derfor vanligvis bare egenandeler kreves erstattet. Unntaksvis kan skadelidte kreve andre medisinske ytelser, men da må de stå i rimelig forhold til hva man kan oppnå gjennom andre offentlige tilbud, jf. Skoland (Rt. 1993 s. 1547. (2) Sosialmedisinske behov– behov for selvstendighet, uavhengighet og trivsel – defineres ulikt i velferdsretten og erstatningsretten. Nivået for hva som er «nødvendig og rimelig» i erstatningsretten, ligger høyere enn i velferdsretten, jf. Bråtane (Rt. 2010 s. 1547) og Løff II (Rt. 2009 s. 425). Skadelidte kan derfor kunne kreve erstatning i tillegg til de offentlige ytelsene. (3) Sosiale behov, herunder merutgifter til medisiner (egenandeler), ombygging av bolig, spesialtilpasning av bil også videre, kan kunne kreves dekket – men grensene mot menerstatning kan bli flytende.

Hjemmearbeidserstatning: Verdien av arbeid i hjemmet er likestilt med inntekt, og kan derfor kreves dekket, jf. skadeserstatningsloven § 3-1 andre ledd andre punktum. Erstatning for hjemmearbeidstap kan supplere erstatning for inntektstap, forutsatt at skadelidte ville utnyttet arbeidsevnen i hjemmet uten skaden, jf. Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Omfordelingsplikten, plikten til å fordele arbeidsoppgaver internt i hjemmet, skal komme i fradrag ved utmålingen: Samlivspartnere, og barn mellom skolepliktig alder og til de forventes å flytte ut, må bidra til å redusere ulempene for skadelidte. Offentlige ytelser må også fradras, jf. de generelle utmålingsprinsippene. Den konkrete erstatningsberegningen skal ta utgangspunkt i hva det koster å leie inn hjelp til arbeidet skadelidte ikke kan utføre («hushjelpsprinsippet»), jf. Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Behovsstandarden må likevel tas i betraktning, slik at det i praksis gjelder et «neddempet hushjelpsprinsipp». 

Menerstatning: Menerstatning kompenserer for tap av livsutfoldelse, som er et ikke-økonomisk tap hjemlet i skadeserstatningsloven § 3-2 samt i særlovene (se særlig folketrygdloven § 13-17 og «menerstatningsforskriften»). Formålet med menerstatningen er å redusere skadelidtes ulemper i hverdagen som følge av invaliditeten. Skadeserstatningsloven § 3-2 oppstiller tre hovedvilkår: «betydelig», «varig» og «av medisinsk art». (1) Skaden må være betydelig. Utgangspunktet er at den anses som betydelig når den medfører mer enn 15 prosent varig medisinsk invaliditet. En eventuell inngangsinvaliditet hos skadelidte skal normalt ikke kunne begrunne menerstatningsansvar. (2) Skaden må være varig, men trenger ikke være livsvarig – skader som «antas å få minst en tiårs varighet», kan være nok, jf. Menerstatning (Rt. 2003 s. 841). (3) Vilkåret om at skaden må være av medisinsk art, omfatter både fysiske og psykiske skader. Begrensningen ligger i at skaden må ha skjedd på eget legeme. Forutsatt at de tre vilkårene er til stede, skal menerstatningen utmåles på grunnlag av «menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelsen», jf. skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd andre punktum. Utmålingen har et standardisert preg med koblinger mot folketrygdsystemet. Den tar utgangspunkt i standardiserte tabeller i «menerstatningsforskriften», som er gitt med hjemmel i folketrygdloven § 13-17, men tillagt en tredjedel, jf. Pallas (Rt. 1977 s. 782), Sevaldsen (Rt. 1981 s. 138) og Overfall (Rt. 1991 s. 697). Det skal likevel foretas en tilpasning til individuelle forhold basert på domstolens skjønn, jf. Pallas (Rt. 1977 s. 782).

Oppreisning: Oppreisningsansvaret ved personskader, som kompenserer for ikke-økonomiske tap i form av tort og svie, er hjemlet i skadeserstatningsloven § 3-5. Det er et grunnvilkår for oppreisningsansvar at skadevolderen har utvist «kvalifisert skyld» ved skadeforvoldelsen – det betyr grov uaktsomhet eller forsett. Det er derimot ikke et krav at skadefølgen må omfattes av uaktsomheten eller forsettet, jf. Akbari (Rt. 1999 s. 887). Ansvar kan etableres i to typesituasjoner: Den ene er at skadevolderen grovt uaktsomt eller forsettlig har forårsaket en personskade (jf. første ledd bokstav a). Den andre er at skadevolderen har overtrådt et straffebud som er opplistet i skadeserstatningsloven § 3-3 (jf. første ledd bokstav b). Opplistingen i skadeserstatningsloven § 3-3 er uttømmende, jf. Miljøarbeider (Rt. 2015 s. 1324). Det kreves ikke – som ved menerstatning – at skaden er varig, betydelig og av medisinsk art.

Hvis skadelidte omkommer som følge av en grovt uaktsom eller forsettlig skadeforvoldelse, kan skadelidtes ektefelle, samboer, barn eller foreldre tilkjennes oppreisning etter andre ledd. Til tross for at bestemmelsen er utformet som en «kan»-regel, viser rettspraksis at det normalt «skal» tilkjennes erstatning hvis vilkårene er oppfylt.

Oppreisningskrav må fremmes mot skadevolderen personlig, eller mot juridiske personer (organansvaret), jf. Omsorgsovertakelse (Rt. 1995 s. 209). Arbeidsgiveransvaret kan ikke begrunne oppreisningsansvar (jf. NfEkapittel 7).

Erstatningsutmålingen skjer skjønnsmessig ut fra momenter som krenkelsens karakter, partenes forhold, krenkelsens etterspill, skadevolderens skyldgrad, skadelidtes opplevelse av krenkelsen, skadevirkninger og skadevolderens økonomiske forhold. På fire områder har Høyesterett normert utmålingen: Dette er ved grovt uaktsom voldtekt, forsettlig voldtekt, grovt uaktsomt drap og forsettlig drap. Høyesteretts normering utgjør et beløpsmessig utgangspunkt ved utmålingen, i den forstand at avvik fra normen krever særlige grunner, jf. Normeringsdom I (Rt. 1988 s. 532).

Barneerstatning: Skadeserstatningsloven § 3-2a har egne regler om barneerstatning. Reglene gjelder når skadelidte er yngre enn 16 år på skadehandlingstidspunktet, jf. Løff II (Rt. 2009 s. 425). Det utmåles ikke barneerstatning hvis uførhetsgraden er mindre enn 15 prosent, jf. skadeserstatningsloven § 3-2a andre ledd fjerde punktum. Utmålingen er standardisert: Man tar utgangspunkt i 40 G ved fullstendig medisinsk invaliditet og foretar en forholdsmessig reduksjon etter invaliditetsgraden. Det er grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet som skal legges til grunn for beregningene, jf. Jensen (Rt. 1997 s. 1044).

Forsørgertapserstatning: Reglene om forsørgertapserstatning følger av skadeserstatningsloven § 3-4. Et grunnvilkår er at etterlatte har vært «helt eller delvis forsørget» av avdøde. Det er den faktiske forsørgingen som er avgjørende, ikke om avdøde hadde en rettslig forsørgerplikt, jf. Engevold (Rt. 2002 s. 673). Det stilles også «kvalitetskrav» til forsørgingen: Den må være av et visst omfang og ha en viss regelmessighet, jf. Bersagel (Rt. 1960 s. 357). Forsørgingen kan ha skjedd på to måter: enten ved økonomiske bidrag, eller ved hjemmearbeid og omsorg (de to siste inngår i kategorien som kalles «Bastrup-tillegget»). Utgangspunktet ved utmålingen er at gjenlevende «skal kunne opprettholde sin tilvante levestandard så langt denne er et resultat av avdødes forsørgelse», jf. Bastrup(Rt. 1998 s. 639). Avdødes særforbruk må utskilles ved utmålingen. Erstatningen beregnes for hver enkelt etterlatt. Gjenlevende har en omstillingsplikt, sml. omtale av hjemmearbeidserstatningen ovenfor.

Erstatning for personskader utbetales som hovedregel som en engangssum, jf. skadeserstatningsloven § 3-9 første ledd. Oppgjøret er i utgangspunktet bindende og endelig, men skadeserstatningsloven § 3-8 åpner for revisjon eller gjenåpning på nærmere vilkår.