Kapittel 11. Tings- og formuesskader

Last ned opplesning av sammendraget (lest av Kine Strandsveen)

Den alminnelige hovedregelen ved tings- og formuesskader er at skadelidte skal ha full erstatning, jf. skadeserstatningsloven § 4-1: Utmålingen «skal dekke den skadelidtes økonomiske tap». Se også NfEkapittel 10.

På tingsskadesektorenmå det skilles mellom delskader og totalskader. Ved delskadene har skadelidte krav på å få dekket reparasjonskostnadene. Skadelidte kan kreve erstattet hva det koster å reparere tingen, men har ingen reparasjonsplikt. Han kan også velge å reparere tingen selv. Det er ikke et vilkår for erstatning at kostnaden faktisk er påløpt, jf. Normann (Rt. 1986 s. 463) og Fangstgrop (Rt. 2013 s. 116). Skadelidte kan derfor reparere tingen kostnadsfritt på egen hånd, for deretter å bruke erstatningssummen til andre formål. Men hvis tingen har økt i verdi ved skadevolderens utbedring, kan fradrag for fordeler bli aktuelt etter berikelsesregelen (se NfE kapittel 10). Har skadelidte brukt tingen som privatperson, kan fradrag likevel unnlates. En verdiøkning har normalt liten eller ingen verdi for skadelidtes bruks- og nytteverdi av tingen, og reelle hensyn taler da mot fradrag. Følgetap – herunder sekundærskader som inntektstap og merutgifter – er også normalt erstatningsrettslig vernet, se Lier (Rt. 1967 s. 697) og Skjerping bro (Rt. 1996 s. 1473). To unntak kan oppstilles fra utgangspunktet om at reparasjonskostnadene legges til grunn: Gjenskaffelsesverdien må legges til grunn hvis kostnadene ved gjenskaffelsen er mindre enn de kombinerte reparasjonskostnadene og det gjenværende verditapet. Det andre unntaket er hvor skadelidte er best egnet til og billigst kan reparere tapet. Ved totalskadeneutmåles erstatningen etter tingens gjenskaffelsesverdi. Herunder omfattes også utgifter forbundet med gjenskaffingen, som for eksempel transport- og monteringsutgifter. Hvis tingen ikke kan gjenskaffes, legges tingens omsetningsverdi til grunn. Fordeler ved gjenskaffelsen av en ny ting i stedet for en nedslitt ting eller en ting med redusert levetid kan komme til fradrag ved utmålingen. Også her må det skilles mellom privatbruksting og ting som brukes i ervervsvirksomhet (sml. ovenfor), men også ved ting som brukes i ervervsvirksomhet, bør bruksverdien ha økt vesentlig før fradrag aktualiseres. Musikkinstrument (RG 1984 s. 170 – ikke fradrag) og Stabbur (RG 1978 s. 463 – ikke fradrag) tjener som eksempler. 

På formuesskadesektoren skal erstatningen utmåles så den svarer til formuesreduksjonen eller den tapte fordelen. Når det økonomiske tapet er bevist, har man kommet frem til erstatningsbeløpet. Men også her har skadelidte en tapsbegrensningsplikt. Reglene om adekvans og læren om vernet interesse kan dessuten avgrense erstatningsansvaret. Tippe (Rt. 1955 s. 1132), Eiendomsmekler (Rt. 1988 s. 7), Testament (Rt. 1989 s. 1318), KILE (Rt. 2005 s. 65) og Lillestrøm (Rt. 2006 s. 690) er eksempler fra sektoren.

Skadeserstatningsloven har egne regressregler for tings- og formuesskadesektoren, se §§ 4-2 og 4-3. Forsikringsselskapets regressadgang mot skadevolder er betinget av at skadevolder har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt (§ 4-2 nr. 1 bokstav a), eller at skaden er voldt «i hans yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet», jf. skadeserstatningsloven § 4-2 nr. 1 bokstav b. Bestemmelsen gjelder ikke hvis skaden er dekket under en ansvarsforsikring.

Skadelidte har som hovedregel bevisbyrden for at det foreligger en skade (eller et tap), slik som ved de andre erstatningsvilkårene. Etter en helhetsvurdering kan imidlertid bevisbyrden snus i enkelte tilfeller.