Kapittel 10. Generelle utmålingsprinsipper
Last ned opplesning av sammendraget (lest av Robin Brauti)
Erstatningsutmålingen skal sette skadelidte i samme økonomiske situasjon som om skaden ikke hadde skjedd. Utgangspunktet i erstatningsutmålingen er derfor at skadelidte skal ha «full erstatning», jf. skadeserstatningsloven §§ 3-1 og 4-1, sml. Ølberg (Rt. 1993 s. 1524). Rettsanvenderen må derfor sammenlikne skadelidtes økonomiske situasjon med skaden og uten skaden («differansebetraktning»), jf. Stutteri (Rt. 2010 s. 548). «Full erstatning» er et juridisk begrep. Med dette menes at begrepet har et snevrere innhold enn i økonomisk teori: Erstatningen fastsettes ofte lavere enn det som følger av en rent matematisk beregning.
Fordi målet med erstatningsutmålingen er å stille skadelidte i samme situasjon som før skaden inntrådte, må det gjøres fradrag for fordeler eller berikelser som har adekvat årsakssammenheng med ansvarshendelsen («compensatio lucri cum damno»), sml. Hagstrøm. Reduserte utgifter som følge av skaden for skadelidte er en fradragspost ved erstatningsutmålingen, jf. Sevaldsen (Rt. 1981 s. 138). Fradragsprinsippet er dessuten lovfestet i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum for «lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke og for forsikringsytelser i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien». Etter andre punktum kan det også tas hensyn til forsikringsytelser som ikke omfattes av første punktum, vesentlige økonomiske ytelser fra andre og forholdene ellers.
«Skadelidte har en generell plikt til å begrense sitt tap» («tapsbegrensningsplikt»), jf. Psykolog (Rt. 2003 s. 1358), sml. skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 2. Tapsbegrensningsplikten er en «uegentlig plikt»: Skadelidte kan ikke tvinges til å oppfylle plikten, men unnlatt tapsbegrensning kan medføre at han ikke får erstattet det tapet som kunne ha vært unngått. Tapsbegrensnings- eller innretningsplikten kan variere i sitt innhold og avhengig av hvilket område man befinner seg på. Plikten har stedvis blitt kodifisert, se for eksempel skadeserstatningsloven § 3-1 andre ledd første punktum, § 3-1 tredje ledd første punktum og § 3-4 andre ledd første punktum. Eksempler på tapsbegrensningsplikter er plikten til å begrense realskaden, utnytte restarbeidsevnen, omfordelingsplikten i hjemmet for hjemmearbeidende, omstillingsplikten ved forsørgertap og uttømming av offentlig ytelser.
Ved personskadeerstatning gjelder «supplementsprinsippet». Erstatningen skal være et supplement til offentlige ytelser skadelidte har rett til. Summen av offentlige ytelser og erstatning skal derfor tilsvare «full erstatning». Man kan se på erstatningen som et supplement til offentlige ytelser, eller på offentlige ytelser som et fradrag i erstatningen – dette er to sider av samme sak. De to ståstedene viser at prinsippet er nær forbundet med tapsbegrensningsplikten.