Sammendrag kapittel 1: Innføring i erstatningsretten

Last ned opplesning av sammendraget (Lest av Jørgen Nordsveen Hustad)

Erstatningsretten er læren om økonomisk kompensasjon for skadeforvoldelse. Læren reiser to hovedspørsmål: Det første spørsmålet er om den som er påført en skade (eller et tap) («skadelidte»), kan kreve erstatning fra den som påførte skaden («skadevolderen»). Hvis skadelidte kan kreve erstatning, blir det andre spørsmålet hvor mye som skal tilkjennes. De to hovedspørsmålene gjelder henholdsvis ansvarsetableringen og erstatningsutmålingen.

Sentrale spørsmål i erstatningsretten er hvem som anses som skadelidt og skadevolder, hva som er erstatningsrettslig vernet, hvordan erstatning skal utmåles, om skaden har skjedd i arbeid eller på fritiden, innenlands eller utenlands samt når erstatningskrav tidligst og senest kan gjøres gjeldende.

Erstatningsretten dekker et bredt spekter livsområder og har tette forbindelseslinjer til andre rettsområder som forsikringsrett, obligasjonsrett, pengekravsrett, strafferett og velferdsrett. Tvister om erstatning kan oppstå i og utenfor kontraktsforhold. Fremstillingen av erstatningsretten konsentrerer seg om erstatning utenfor kontraktsforhold («deliktserstatningsretten»). Selskapsrettens regler om styremedlemmers erstatningsansvar og profesjonsansvaret som gjelder for enkelte yrkesutøvere (herunder advokater), illustrerer at det ikke er «vanntette skott» mellom erstatning i og utenfor kontraktsforhold.

Norsk erstatningsrett er utviklet i et samspill mellom Høyesterett, rettsvitenskapen (den juridiske teorien) og Stortinget.

Skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr. 26, som utgjør den sentrale loven på rettsområdet, innebar en delvis kodifisering av erstatningsretten. En stor del av skadeserstatningsretten er ulovfestet. Særlover regulerer avgrensede livsområder. Rettsregler som gjelder alle eller tilnærmet alle livsområder, hører til erstatningsrettens alminnelige del. Fremstillingen her har hovedfokus på den alminnelige delen. Erstatningsrettens spesielle del gjelder den særskilte reguleringen av avgrensede livsområder. Noen sentrale særlover er bilansvarsloven 1961, jernbaneansvarsloven 1977, forurensningsloven 1981, produktansvarsloven 1988, yrkesskadeforsikringsloven 1989, tivoliloven 1991, voldsoffererstatningsloven 2001 og pasientskadeloven 2001. Det er karakteristisk for særlovene at de er spesifikt utformet, og at de først og fremst inneholder regler om ansvarsgrunnlaget. De alminnelige erstatningsrettslige reglene om erstatningsutmåling og skadelidtes medvirkning er ofte utelatt i særlovgivningen. Den enkelte særloven må derfor utfylles av bakgrunnsretten (alminnelige erstatningsrettslige regler). Lovforarbeidene og rettsvitenskapen kan ytterligere kaste lys over hvordan lovene skal forstås.

Høyesteretts praksis har spilt en sentral rolle ved utviklingen og utfyllingen av vilkårene for erstatningsansvar. Studier av høyesterettspraksis utgjør derfor en viktig del av erstatningsretten. Av høyesterettspraksis kan det utledes tre kumulative grunnvilkår for erstatningsansvar som alle må være oppfylt: (1) ansvarsgrunnlag, (2) årsakssammenheng og adekvans og (3) skade eller tap. For at en skade skal kunne kreves erstattet, må den dessuten være erstatningsrettslig relevant. Sterilisering(Rt. 1999 s. 203) og Downs (Rt. 2013 s. 1689) er eksempler på skader som ikke hadde erstatningsrettslig vern. Skaden må være en vernet interesse, og det er derfor naturlig å ta stilling til dette før man drøfter grunnvilkårene.

Ansvarsgrunnlag: Ansvarsgrunnlaget er det første man normalt tar stilling til i en erstatningssak. Skadelidtes krav om erstatning må rettes mot et ansvarssubjekt, og ansvaret må forankres i et hjemmelsgrunnlag. Hvis det ikke står en ansvarlig skadevolder bak en skadehendelse, er det ikke grunnlag for å kreve erstatning. Ansvarssubjektet kan være skadevolderen personlig, et forsikringsselskap, en statlig ordning (som for eksempel ordningen med voldsoffererstatning) eller staten.

Det trekkes et grunnleggende skille mellom subjektive og objektive ansvarsgrunnlag. Et subjektivt ansvarsgrunnlag forutsetter skyld og benevnes skyldansvar eller culpaansvar (se NfE kapittel 4). «Culpa» er latin for «skyld». Skyldansvaret forutsetter at skadevolder er å bebreide for en handling (eller en unnlatelse) som har medført skade. Skyldansvaret er det alminnelige erstatningsgrunnlaget. Men også uten hensyn til skyld kan det bli aktuelt å pådømme erstatningsansvar. Det objektive ansvarsgrunnlaget – ansvar uten hensyn til skyld – kan ha hjemmel i lov (se NfE kapittel 6), men kan også følge av ulovfestet rett (se NfE kapittel 5). Både skyldansvaret og det objektive erstatningsansvaret er utviklet i et samspill mellom Høyesterett og rettsvitenskapen. Arbeidsgiveransvaret, som er lovfestet i skadeserstatningsloven § 2-1, er et eksempel på en erstatningsregel med både subjektive og objektive elementer.

Årsakssammenheng og adekvans: Utover ansvarsgrunnlaget kreves det en faktisk sammenheng mellom ansvarssubjektets handling og skadeforvoldelsen. Vurderingen av årsakssammenheng er et bevisspørsmål. Erstatningsretten opererer med et rettslig årsaksbegrep (se NfEkapittel 8). Det betyr at ikke enhver handling som er årsak til en skade eller et tap, nødvendigvis er erstatningsbetingende. Det er vanlig å ta utgangspunkt i betingelseslæren ved bevisvurderingen, jf. P-pille II (Rt. 1992 s. 64). Spørsmålet man stiller seg, er om skaden likevel ville ha inntrådt hvis ansvarssubjektets handling tenkes bort. Hvis ikke ansvarssubjektets handling var en nødvendig betingelse for at skaden oppstod, er han ikke erstatningsansvarlig. Og selv om det legges til grunn at det er faktisk årsakssammenheng mellom handlingen og skaden, setter uvesentlighets- og adekvanslæren begrensninger for erstatningsansvaret (se NfE kapittel 9). Det må innfortolkes et visst kvalitetskrav til årsakssammenhengen.

Skade eller tap: Det tredje grunnvilkåret er at det har oppstått en skade (eller et tap). Skadene kan sorteres i tre hovedgrupper: (1) personskader, se NfE kapittel 12, (2) tingskader, se NfE kapittel 11 og (3) formuesskader, se NfE kapittel 11. Den siste gruppen omtales som «rene formuestap». Et eksempel på en formuesskade er tap oppstått ved uforsvarlig finansiell rådgivning. Ideelle interesser er erstatningsrettslig vernet i enkelte tilfeller.

Prinsippet om full erstatning er det alminnelige utgangspunktet ved erstatningsutmålingen (se NfE kapittel 10). Summen utbetales som hovedregel som et engangsbeløp, jf. skadeserstatningsloven § 3-9. Oppreisningserstatning skal kompensere for tort og svie ved skade på person eller ting (integritetskrenkelsene).