Om kjærlighet og kjøletårn. NOU 2012: 17. Strafferettslige spørsmål ved alvorlige smittsomme sykdommer.
Lasse A. Warberg - Mai 2013
Lenke til NOU 2012: 17 på regjeringen.no
«Etter avveininger av de ulike hensyn er utvalgets flertall kommet til at det å utsette noen for smittefare, bare bør være straffbart i kvalifiserte tilfeller ... Flertallet har søkt å finne en formulering som rammer uansvarlig og/eller hensynsløs opptreden» (NOU 2012: 17 s. 255).
Syseutvalget (under ledelse av professor Aslak Syse) avga 19. oktober 2012 sin omfattende utredning om smitte og straff, NOU 2012: 17. Utvalget som besto av 12 medlemmer, ble oppnevnt av regjeringen ved kongelig resolusjon 3. desember 2010 for å utrede spørsmål knyttet til bruken av straff ved overføring av smittsomme sykdommer til andre.
Som den ganske ukonvensjonelle tittelen – Om kjærlighet og kjøletårn – indikerer, dreier utredningen seg både om smitte fra person til person, og mer generell smitte. Utvalget skiller mellom smitteoverføring, det vil si situasjoner der smitte overføres direkte eller indirekte mellom mennesker, og smittespredning der sykdommer framkalles ved smittespredning gjennom luft, vann, mat mv., for eksempel legionellasmitte som spres fra kjøletårn eller andre tekniske innretninger. Begrepene brukes også delvis som samlebegreper for alle smittemåter.
Hovedpunkter i utredningen
1 Den nasjonale hiv-strategien følges opp
Utvalget ønsker å følge opp den eksisterende og ganske velfungerende nasjonale hiv-strategien, se Aksept og mestring (2009–2014). Dette innebærer å følge opp frivillighets- og samarbeidslinjen så langt som mulig. Samtidig tar utvalget hensyn til Stortingets ønske om mer kunnskap på området, særlig knyttet til hiv-smitte. Utredningen bidrar med kunnskap om medisinske aspekter ved hiv/aids i vedlegg 1.
Her sies blant annet: Den første rapporten om en ny epidemi hvor sykdommen var karakterisert av alvorlig immunsvikt kom fra USA i 1981. Sykdommen fikk i 1982 navnet Aids. I 1984 kom gjennombruddet i forståelsen av sykdommen med oppdagelsen av hiv-viruset (humant-immunsvikt-virus). Vår 1987 kom det første medikament som hadde effekt på hiv-viruset, AZT. Det store gjennombruddet i hiv-behandlingen kom først i 1996. Man fikk da en ny gruppe medisiner med effekt overfor hiv kalt proteasehemmerne.1
I 2007 regnet man med at ca. 33 millioner mennesker levde med hiv-infeksjon, og at over 25 millioner var døde av infeksjonen. I årene 2001 til 2007 regnet man med ca. 3 millioner nye tilfeller av hiv-infeksjon pr. år. To tredjedeler av alle mennesker som lever med hiv-infeksjon bor i sub-Sahara Afrika. Bare 10 % av verdens befolkning bor i dette området. I Norge er det siden det første tilfellet av Aids ble diagnostisert i januar 1983, blitt diagnostisert 4897 hiv-infeksjoner fram til utgangen av 2011. Den største gruppen som er smittet i Norge er menn som har sex med menn, de utgjør 31,6 % av tilfellene. Men den største gruppen smittede i Norge anses for heteroseksuelt smittet i høyendemiske land utenfor Norge. Bruk av urene sprøyter var årsak til 11,9 % av alle smittetilfellene.2
2 Fortsatt straffansvar for smitteoverføring
Utvalget har vurdert en rekke aspekter vedrørende begrunnelser for og mulige effekter av straff, herunder om loven kan virke diskriminerende, eller endog ha negativ betydning for enkeltes atferd. Spørsmålet om virkningene av straff ved smitteoverføring er vanskelig. Utvalget framhever at det er usikkert hvordan en straffetrussel kan påvirke den smittedes adferd, og peker på at det «i liten grad (har) funnet vitenskapelig dokumentasjon for virkningen av strafferegulering vedrørende smitteoverføring ... Det er vanskelig å finne gode forskningsmetoder for å besvare slike spørsmål».3 Utvalgets flertall mener likevel at det fortsatt bør være lovhjemlet straffansvar for bl.a. overføring av alvorlige smittsomme sykdommer fra person til person, se straffeloven 1902 § 155 og 2005 § 237.4 Utvalget peker på at straffansvaret kan være begrunnet i blant annet allmennpreventive hensyn og samfunnsbeskyttelse. Her kan også trekkes inn smittevernloven § 1-1, 1. ledd som slår fast lovens beskyttelsesformål: Loven skal verne befolkningen mot smitte, se også smittevernloven kapittel 5 som regulerer individuelle tvangstiltak. Utvalget framhever at en viktig begrunnelse for eksisterende straffebestemmelser er vernet av folkehelsen.5 Sterke samfunnsinteresser gjør seg gjeldende i ønsket om å unngå store belastninger på helsevesenet og store utgifter til legemidler, sykepenger og uføretrygd som følge av smittsomme sykdommer. I tillegg kommer den individuelle lidelsen på grunn av sykdommen. Utvalget diskuterer straffens mulige effekter og peker på at en straffetrussel kan ha en forebyggende effekt, men det er også mulig «at den ikke har slik effekt», eller at den faktisk kan ha motsatt effekt. En slik «paradoksal effekt» kan være at faren for smitteoverføring øker. Dette kan ifølge utvalget ha sammenheng med at en straffetrussel kan føre til at individer som tror at han/hun er smittet unnlater å la seg teste. Derved kan den smittede argumentere med at han/hun ikke visste om smittefaren, og derved ikke ha straffeskyld.6 Denne «paradoksale effekt» er etter mitt syn neppe veldig sannsynlig. Det er lite trolig at særlig mange som er i faresonen vil unnlate å la seg teste med en slik begrunnelse. Å unnlate å la seg teste vil være direkte selvdestruktivt både fordi man da går glipp av korrekt diagnose og nødvendig behandling, og fordi man går glipp av andre smittevernrettigheter, se blant annet smittevernloven kapittel 6.
Flere steder i utredningen gir utvalget uttrykk for usikkerhet angående straffens begrunnelse. Ved smitteoverføring gjennom seksuell kontakt mener utvalget at de fleste smittede uavhengig av strafferegulering vil ønske å unngå å smitte en partner.7 Det er grunn til å tro at de aller fleste vil opptre ansvarlig overfor en seksualpartner. Dessuten vil «seksuell smitteoverføring» normalt være destruktivt for et (mulig) kjærlighetsforhold.
Utvalget vil opprettholde straffehjemmel for de mest alvorlige tilfellene av smitteoverføring eller smittefare. Rettspraksis inneholder en del eksempler på smitteoverføring i form av uansvarlig eller direkte destruktiv adferd. I NOU 2012: 17 kapittel 5.2.2.15 gis det en oversikt over rettspraksis. Utvalget har funnet ca. 20 saker hvor det er avsagt dom etter straffeloven 1902 § 155 alene eller sammen med en annen hjemmel. Nær sagt alle sakene dreier seg om smitte (fare) ved seksuell omgang, og de fleste med partner av motsatt kjønn. Gjerningspersonen er i de fleste tilfellene menn. Mange av dommene dreier seg om gjentatte overtredelser fordi den smitteførende har hatt ubeskyttet seksuell omgang med fornærmede mer enn en gang, «ikke sjelden en rekke ganger, i en del tilfeller jevnlig over flere år».8 I en rekke av sakene er det i tillegg flere personer som har blitt utsatt for smitte eller smittefare fra den samme smittebærer. Det kan være snakk om opptil 16 fornærmede i den enkelte sak. De fleste sakene dreier seg om hiv-smitte. Noen saker angår hepatitt B eller C, men da sammen med andre vesentlige lovbrudd. I de fleste sakene var det «uomtvistelig» at smittebæreren kjente sin smittestatus, men fornærmede hadde ikke blitt informert. Tiltalte er i de aller fleste sakene dømt for forsettlig lovbrudd. Straffenivået for brudd på straffeloven 1902 § 155 alene, eller hvor øvrige straffbare forhold hadde liten betydning, varierer fra 90 dagers betinget fengsel til fem års ubetinget fengsel.
Utvalget peker på at hensynet til den alminnelige rettsfølelse også er en delbegrunnelse for straff, og hevder at: «... menigmann vil føle det støtende dersom det ikke skulle være straffbart å påføre et annet menneske en alvorlig smittsom sykdom, i hvert fall i de groveste tilfellene».9 Det finnes neppe noen grunn til å tvile på at «den alminnelige rettsfølelse» – så langt den er mulig å konkretisere – vil kreve straff for en så skadegjørende handling som villet overføring av en alvorlig smittsom sykdom. Jeg tror ikke man kan skille skarpt mellom straffebegrunnelsene for denne type skadevoldende handlinger, og begrunnelser for andre «voldslovbrudd» etter straffeloven 1902 kapittel 22 og straffeloven 2005 kapittel 25. I straffeloven 2005 § 274, 1. ledd er sykdom, uhelbredelig lyte eller skade, sterk smerte, arbeidsudyktighet og død nevnt som eksempler på grove kroppsskader. I siste ledd omtales blant annet betydelig skade på en annens helse. Fengsel inntil 15 år kan anvendes.
Også andre straffebegrunnelser drøftes i utredningen, blant annet gjengjeldelseshensynet, ønsket om opprettelse, hevn, rettferdighetstanker mv. I tillegg påpekes at skadelidte kan ønske økonomisk kompensasjon i form av erstatning for økonomisk tap og ikke-økonomisk skade (men-erstatning). Spørsmålet om straff ved smitteoverføring føyer seg naturlig inn i den moderne straffedebatten i Norge.10 Det ser ut til at utvalgets begrunnelse for straffen – til tross for manglende dokumentasjon – lander på en tiltro til straffens adferdsregulerende muligheter, blant annet allmennpreventive og individualpreventive hensyn.11 Utvalgets tanker om straffens adferdsregulerende effekt kombineres med betraktninger om folkehelsehensynet. Særlig ved større epidemier av alvorlige sykdommer vil folkehelsehensynet ha legitimitet som straffebegrunnelse, mener utvalget. Men det er ikke sikkert folkehelsehensynet i disse situasjonene har særlig adferdspåvirkende effekt. Vel så viktig er smittevernlovens virkemidler i form av vaksine, informasjon, isolering, stenging av skoler og arbeidsplasser mv., noe utvalget selv er inne på.12 Noen helt spesielle begrunnelser for å anvende straff for å hindre smitteoverføring kan det være vanskelig å finne. På et individualpreventivt nivå kan pekes på at den smittebærende under soning av fengselsstraffen blir holdt innesperret og derved ikke fritt kan gå rundt og smitte. Men smittefaren vil likevel være tilstede også under fengselsoppholdet i form av mulig seksuell kontakt mellom de innsatte, ved bruk av urene sprøyter mv.
Utvalget behandler som sagt både individuell smitteoverføring og allmennfarlig smittespredning. Det gjøres i utredningen et skille i straffebegrunnelser mellom disse to typer smitteoverføring, de er ganske forskjellige i sin karakter. Når det gjelder allmennfarlig smittespredning, dvs. smittespredning gjennom kjøletårn, mat, vann osv. – se utkast til ny § 238 – framhever utvalget at særskilte næringsinteresser og profitthensyn kan få betydning. Hvis den ansvarlige for virksomheten ikke følger sikkerhets- og kontrollkravene i f.eks. matloven eller folkehelseloven vil smittespredning kunne skje. Utvalget begrunner her strafferegelen bl.a. med at: «En straffetrussel vil kunne bidra til at profitthensyn ikke settes foran produktsikkerhet mv.»13 Dette er sikkert et poeng, men samtidig er det grunn til å anta at årsaker til denne type smittespredning kan være ganske varierende, fra ren sløvhet, foreldet teknologi og produksjonsmetode, til uventede hendelser og rene tilfeldigheter. Det er likevel sannsynlig at motivet for å følge sikkerhets- og kontrollkravene i folkehelseloven mv. kan skjerpes i en del situasjoner på grunn av straffetrusselen.
3 Straffen ved smitteoverføring. Om to typer smitte
Straff kan etter utkastet § 237, 1. ledd komme til anvendelse ved en del alvorlige tilfeller av smitteoverføring som medfører betydelig skade på kropp eller helse. Også smittefare – dvs. at man utsetterandre for smitte, enten flere personer, eller gjentatte ganger eller ved hensynsløs adferd, kan straffes, se utkastet § 237, 1. ledd, 2. setning. Med flere personer menes at man ved ulike tilfeller utsetter andre for smittefare. I forarbeidene framheves at kravet til det subjektivt klanderverdige og hensynsløs adferd «ligger relativt høyt».14 Det innebærer ifølge utvalget noe mer enn at den smittebærende unnlater å iverksette smitteverntiltak. Unnlatelse av å iverksette smitteverntiltak er særskilt regulert i § 237, 3. ledd. Momenter i vurderingen av «hensynsløs atferd» vil være om partene er ujevnbyrdige i kunnskap, alder og posisjon. Her kan man komme over i situasjoner med seksuell utnyttelse av en svakere partner. Videre vil et moment være at smittebærer på direkte spørsmål benekter å være smitteførende. Grove krenkelser som voldtekt og seksuell omgang med barn vil rammes av begrepet. Men dersom voldtektsofferet er smittebæreren vil straff ikke komme på tale selv om voldtektsmannen blir smittet.15 Dette må etter mitt syn gjelde selv om offeret ikke har opplyst om sin smittestatus.
Med «flere personer» menes to eller flere personer, smitteutsatt ved ulike tilfeller. I følge utvalget vil «gruppesex» derved ikke oppfylle vilkåret «flere personer».16 Dette er noe forbausende, gjerningsmannen har også i en slik situasjon tatt sjansen på å smitte flere mennesker. Men straff kan i disse tilfellene komme til anvendelse dersom vedkommende oppfyller vilkåret «hensynsløs adferd». Med begrepet «gjentatte ganger» siktes blant annet til å utsette en seksualpartner for jevnlig smittefare. Begrepet «gjentatte ganger» utdypes noe. Utvalget sier at man ved «noen få samleier» vil være nær den nedre straffbarhetsgrensen. Straffebudet tar særlig sikte på å ramme adferd som preges av at andre utsettes for smittefare ved «regelmessig å praktisere ubeskyttet sex til tross for at gjerningspersonen er kjent med at han eller hun lider av en alvorlig seksuelt overførbar infeksjon». Derfor mener utvalget at straffebudet ikke bør ramme enkeltstående tilfeller av ubeskyttet sex, og sier: «Den som vanligvis praktiserer «sikker sex», men gjør seg skyldig i en «glipp», skal ikke straffes». Unntaket vil være at man har utvist «hensynsløs adferd». Men terskelen for hensynsløs adferd «ligger relativt høyt».17 Det refererer som nevnt blant annet til ujevnbyrdighet i kunnskap, alder, posisjon mv. Utvalget hevder videre at det ikke er tilstrekkelig for straffansvar at gjerningsmannen unnlater å fortelle om sin smittestatus dersom det dreier seg om «en glipp», et enkeltstående tilfelle. Jeg er uenig med utvalget på det sistnevnte punktet. Det å utsette en annen for smittefare bør normalt være straffbart hvis gjerningsmannen er klar over sin smittestatus, men tar sjansen, og unnlater å fortelle om smittefaren. Dessuten – hvordan kan man vite at gjerningsmannens adferd med ubeskyttet sex bare er en «glipp», et enkeltstående tilfelle, dersom det ikke er snakk om samme seksualpartner? Gjerningsmannen kan ha hatt en serie med «glipper» sammen med forskjellige partnere, uten at noen vet om det. Det er mulig dette kan innfanges av straffalternativet «hensynsløs atferd», men det forutsetter at smittebærerens atferdsmønster blir kjent.
Hvilke sykdommer faller innunder straffehjemmelen i § 237, 1. ledd?
Som eksempler på smittsomme sykdommer som omfattes av bestemmelsen nevnes i forarbeidene hiv-infeksjon og forskjellige former for hepatitt. Men bestemmelsen rammer adskillig videre enn dette. Utgangspunktet er at straff kan komme til anvendelse dersom smitte har ført til en sykdom av alvorlig karakter. Etter § 237, 1. ledd må det være snakk om en sykdom som medfører «betydelig skade på kropp eller helse». Det er grunn til å understreke at strafferegelen ikke automatisk følger smittevernlovens begrep allmennfarlig smittsom sykdom, se § 1-3. pkt. 3, selv om en del av disse sykdommene vil stå sentralt. I forståelsen av begrepet «betydelig skade på kropp eller helse» må trekkes inn tolkningen av samme begrep i straffeloven 2005 § 11. I § 11, 1. ledd er begrepet forstått som: «... tap eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig kroppsdel, vesentlig vansirethet, livsfarlig eller langvarig sykdom, eller alvorlig psykisk skade». I annet ledd nevnes som betydelig skade at et foster dør eller skades. Særlig vil skade i form av «livsfarlig eller langvarig sykdom» være aktuelt i forhold til § 237. Når man skal vurdere om en sykdom omfattes av straffebudet vil det også være av betydning å trekke inn hvilke behandlingsmuligheter som finnes. Men en sykdom som medfører livsfare vil rammes av strafferegelen, selv om det finnes en behandlingsmulighet, dersom sykdommen uten behandling vil medføre døden. Videre vil infertilitet kunne anses som «betydelig skade på kropp eller helse». En oversikt over de sykdommer og skader som omfattes av utkast til straffebudet i § 237 gir følgende bilde: 1. Livsfarlige sykdommer, også om de kan behandles dersom de ubehandlet er livsfarlige, eller har et langvarig forløp. «Det å lide av livsfarlig, kronisk eller annen langvarig sykdom vil, i tillegg til de fysiske belastningene, kunne medføre psykiske påkjenninger blant annet på grunn av usikkerheten ...».18 2. Også sykdommer som ikke er livsfarlige kan omfattes. Dette betyr at sykdommer som ikke går over «etter et naturlig sykdomsforløp og heller ikke kan helbredes ved behandling, vil kunne rammes ... selv om de ikke er livsfarlige», eller medfører «tap eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig kroppsdel», straffeloven 2005 §11. Derved kan også kroniske sykdommer omfattes, selv om de ikke medfører redusert levetid, eller vesentlige hindringer i livsførsel. 3. Langvarige, alvorlige sykdommer omfattes av straffebudet. I utredningen sies at: «Definisjonen (i § 237) omfatter også langvarig sykdom. Langvarig sykdom vil være en belastning både for den som blir smittet, for pårørende og i større perspektiv for samfunnet ...».19 4. Også andre sykdommer som medfører betydelig skade på kropp og helse slik det er beskrevet i straffeloven 2005 § 11. Dette omfatter både alvorlig fysisk og psykisk skade.
Vurderingen av hvilke sykdommer som faller innunder strafferegelen vil i en del tilfeller være skjønnspreget. Utgangspunktet er at ganske mange forskjellige sykdommer kan omfattes av straffebestemmelsen. En del av de sykdommer som nevnes spesielt i forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer av 1. januar 1995 nr. 100 kan falle inn under strafferegelen. Utkastets § 237 er ikke uttømmende på dette punkt. Dette betyr at i et framtidsperspektiv kan bestemmelsen også ramme foreløpig ukjente sykdommer, eller nye sykdommer som dukker opp.
De alvorligste tilfellene av smitteoverføring
Utkastets § 237 omhandler som nevnt to kategorier smitteoverføring/smittefare. Foran er omtalt de tilfellene som faller inn under første ledd, og kan kalles «betydelig skadelig smitteoverføring». I tillegg reguleres i bestemmelsen grov smitteoverføring. Regelen om grov smitteoverføring er omtalt i utkast til § 237, 5. ledd, jf. straffeloven 2005 § 238. Skyldkravet er forsett. Grov smitteoverføring kan medføre fengsel i inntil 6 år. Ved grov smitteoverføring skal det i følge § 237, 5. ledd særlig legges vekt på at smitten har ført til tap av liv, er overført til flere personer, eller er overført ved «særlig hensynsløs» adferd. De forhold som nevnes særskilt i femte ledd er ikke ment å være uttømmende. Med «særlig hensynsløs» atferd menes blant annet at gjerningspersonen over lengre tid har gitt uriktige opplysninger om sin smittestatus til sin faste partner. Grov overtredelse vil særlig foreligge der flere personer har blitt smittet. Men også det å utsette mange for smittefare vil kunne føre til at man samlet sett anser overtredelsen for grov dersom samtidig en eller flere partnere er smittet. Dersom bare én person er smittet vil dette vanligvis ikke bli ansett som en grov overtredelse, med mindre smittebæreren har opptrådt særlig hensynsløst, eller smitten har ført til dødsfall.20
Straffansvaret er ikke begrenset til spesielle smittemåter.21 Dette betyr at å låne bort urene sprøyter som man tror eller vet er smittebærende vil være like straffbart som å ha ubeskyttet sex når man tror eller vet at man er smittet. Samtidig framhever utvalget at straffebudet ikke bør omfatte ordinære smitteformer som smitte ved vanlig hudkontakt, ved hosting eller nysing mv.22 Dette er noe overraskende, og kan neppe gjelde helt kategorisk. Det må antas at f.eks. smitteoverføring ved hosting som forsettlig tar sikte på å smitte en annen med en alvorlig sykdom som tuberkulose mv. sannsynligvis kan rammes av straffebudet, se også straffeloven 2005 §§ 273 og 274 om kroppsskade, herunder helseskade.
Grovt uaktsom smitteoverføring er også straffbar, med fengsel inntil 1 år, se utkastet § 237, 4. ledd. Men utkast til ny § 237 rammer ikke alminnelig uaktsomhet.
4 Samtykke og straffrihet
Utvalget slår fast i § 237, 2. ledd at samtykke til smitte eller smittefare kan være straffriende. Samtykket gjelder bare ved smitte som overføres «ved seksuell omgang». Andre smittemåter er unntatt fra samtykkeregelen.
Hovedregelen om samtykke til legemskrenkelser er straffeloven 1902 § 235. Her reguleres når/hvor langt et samtykke kan være straffriende. Det slås fast at et samtykke bare er straffriende for visse typer handlinger. Omtrent samme regel er gjentatt i straffeloven 2005 § 276. Etter straffeloven 1902 § 235, 1. ledd kan samtykke føre til at de mildere former for legemskrenkelser, dvs. legemsfornærmelse og vanlig legemsbeskadigelse blir straffri.23 Men samtykke vil ikke være straffriende for grove legemsbeskadigelser og drap, se § 235, 2. ledd. Det er bare forsettlig grove legemsbeskadigelser som omfattes av § 235, 2. ledd. Samtykke ved grove legemsbeskadigelser har sin betydning ved at det kan føre til straffnedsettelse under det vanlige lavmål, og til en mildere straffart. Andorsen/Andenæs mener at straffeloven § 235 «går lenger enn rimelig er» og lenger enn de fleste andre lands lovgivning når det gjelder å tillegge et samtykke betydning for straffen. Etter straffeloven er det ikke nødvendig at den samtykkende er myndig. Her faller man tilbake på en konkret vurdering av alder og modenhet. I forhold til utkastets samtykkeregler – som delvis befinner seg på pasientrettens område – er det mulig å falle tilbake på hovedreglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3, 1. ledd pkt. b og følge 16 års grensen for et informert samtykke. I § 4-3, 2. ledd åpnes til en viss grad for bortfall eller begrensning av samtykkekompetansen ut i fra en konkret vurdering av den samtykkende.
Samtykke til smitte og smittefare er lovlig etter straffeloven 2005 § 237, 2. ledd (bestemmelsen er ikke trådt i kraft). Samtykkeregelen gjelder som sagt bare ved seksuelt overførbare sykdommer, og kun når den smitteutsatte er ektefelle eller samboer med smittebæreren. Begrunnelsen for regelen var blant annet følgende: «I dag fritar ikke samtykke for straff. For mennesker som står hverandre nær, oppleves dagens regler som diskriminerende. Vi vil ikke at folk skal straffes for å være glad i hverandre ...».24 I begrunnelsen for regelen vises videre til at den offentlige interesse i straffespørsmålet her ikke kommer inn på samme måte som ellers. Dessuten kan det oppstå vanskelige bevisspørsmål i disse situasjonene.
Syse-utvalget mener at samtykkeadgangen bør videreføres, og at samtykke fra den som blir utsatt for smitte eller smittefare ved seksuell omgang kan medføre straffrihet. Begrepet «overføres ved seksuell omgang» i § 237, 2. ledd står sentralt. Men utvalget har i liten grad drøftet og problematisert dette begrepet.25 Det kan se ut til at utvalget tar utgangspunkt i at «seksuell omgang» stort sett er synonymt med samleie. Men «seksuell omgang» kan være så mangt. Sannsynligvis må begrepet fortolkes vidt slik at enhver form for «seksuell intimkontakt» – f.eks. oralt – omfattes av bestemmelsen. En rekke sykdommer kan overføres ved intimkontakt uten at det er snakk om samleie.
Samtykkeregelen i utkastet er endret noe i ny § 237, 2. ledd. For det første må samtykke avgis i nærvær av helsepersonell, og i forbindelse med at det gis smitteveiledning. Det skal anføres i journalen at samtykke er gitt og at det er gitt smitteveiledning. Dessuten er samtykkeregelen etter forslaget ikke lenger begrenset til en bestemt personkrets. Det er ikke noe vilkår at partene er gift, bor sammen eller har en fast relasjon. Også andre seksualpartnere kan etter lovforslaget avgi gyldig samtykke såfremt de sammen med den smittede møter fram hos helsepersonell til smitteveiledning, se ny § 237, 2. ledd. Begrunnelsen for dette forslaget, som utvider rekkevidden av samtykkebestemmelsen, er først og fremst retten til selvbestemmelse.26 Utvalget hevder i den forbindelse at det ikke finnes noe forbud mot å utsette seg selv for smittefare. Man kan kanskje si at dette følger av det alminnelige frihetsvern i norsk rett og menneskerettighetene. Men som en generell regel er dette likevel noe oppsiktsvekkende tatt i betraktning av at å bli smittet/være en smittebærer ikke er en privatsak. Den som blir smittet kan utgjøre en betydelig smittefare for andre smitteutsatte. Og sykdommer som følger av en alvorlig smittsom sykdom medfører ofte betydelig lidelse for den smittede, og påfører helsevesenet store utgifter. Når det gjelder f.eks. hiv-infeksjon er dette en sykdom som kan medisineres. Men den kan ikke kureres, og den behandling pasienten utsettes for har sterke og farlige bivirkninger. Professor Syse har muntlig fortalt at man regner med at bivirkningene av hiv-behandlingen forkorter pasientens liv med 10–12 år. Behandlingen er dessuten svært kostbar, man regner med utgifter på ca. 350 000 kroner pr. år for en pasient.27 Den som er smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom pådrar seg dessuten en rekke plikter etter smittevernloven kapittel 5. Dette omfatter informasjonsplikter, plikt til å la seg undersøke og motta veiledning, eventuelt tvungen legeundersøkelse og isolering.
Utvalget begrunner straffrihetsregelen i utkastet til § 237, 2. ledd blant annet med at skadepotensialet oppstår i forbindelse med ordinære handlinger som skjer uten skadehensikt og «i frivillig samhandling mellom to mennesker». Men omstendighetene og begrunnelsene for den skadevoldende handling har tradisjonelt ikke vært tilstrekkelig til å frita for straffansvar ved samtykke til betydelig kropps- eller helseskade mv. etter norsk rett. Dette gjelder uavhengig av hvor høyverdige og etiske motivene for handlingen var, se straffeloven 1902 §§ 235 og 236 og straffeloven 2005 §§ 276 og 277. Man gjenfinner de samme prinsippene i f.eks. transplantasjonsretten. Etter mitt syn er regelen om lovhjemlet adgang til å samtykke til smitte og smittefare et særegent unntak fra straffelovens alminnelige samtykkebegrensninger. Dette gjelder både den opprinnelige regelen i straffeloven 2005 § 237, 2. ledd, og utvalgets forslag til endringer i § 237, 2. ledd. Samtykke-begrensningene i straffeloven er blant annet motivert ut fra et ønske om å beskytte individet mot egne destruktive valg. Denne regelen utgår historisk fra den naturrettslige lære om at individet har visse «uavhendelige rettigheter», blant annet en «obligatorisk rettsbeskyttelse» av liv og helse som man ikke kan frasi seg. Begrepet «uavhendelige rettigheter» er tatt inn i innledningen til Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 10. desember 1948. Man gjenfinner som sagt dessuten tenkemåten i begrensningene i adgangen til transplantasjon etter norsk rett. Det kan ikke avgis et gyldig samtykke til en transplantasjon som «medfører noen nærliggende fare for giverens liv eller helse», se transplantasjonsloven § 1, 1. ledd.
For å nevne noen dramatiske eksempler: En mor eller far kan ikke ofre sitt hjerte (og sitt liv) for å redde sitt voksne barns liv. Andorsen nevner et annet eksempel: En far eller mor kan ikke ofre et øye til fordel for sin blinde sønn.28 Her er motivene svært sterke, og etisk velbegrunnet, men handlingene likevel ikke tillatt. Det er i slike situasjoner gjort unntak fra frihetsvernet mv.
Samtykke til smitte og smittefare ved seksuell kontakt er av en spesiell karakter, motivene og deler av begrunnelsen for samtykkeadgangen kan virke noe uforståelige. Det kan f.eks. være vanskelig å forstå hvorfor samtykkebegrensninger kan virke diskriminerendei et kjærlighetsforhold. Som sagt foran er en begrunnelse for straffritaksregelen at: «For mennesker som står hverandre nær, oppleves dagens regler som diskriminerende. Vi vil ikke at folk skal straffes for å være glad i hverandre ...». Man skulle tro at dersom folk er glad i hverandre vil de gjøre alt for å unngå å smitte hverandre. Dessuten åpner regelen for at en svak og avhengig part i et kjærlighetsforhold kan bli presset til å samtykke. Dette gjelder også selv om formkravene overholdes, se § 237, 2. ledd i.f.
En annen ulempe ved forslaget er at helsearbeideren stilles i en vanskelig faglig/etisk og juridiske situasjon. Samtykkeregelen går som nevnt ut på at den smitteutsattes samtykke skal avgis i nærvær av helsepersonell, og at det da skal gis nødvendig smitteveiledning. Det skal avgis et informert og frivillig samtykke i nærvær av helsearbeideren. Samtykket skal nedtegnes i journalen. Men skal helsearbeideren29 bare informere, eller skal han/hun også eventuelt advare mot smittefaren? Har ikke helsearbeideren en plikt til å advare mot farlig smitte, jf. helsepersonelloven § 4? Og hva gjør helsearbeideren hvis han/hun mener at det ikke er avgitt et frivillig eller informert samtykke? Hva om helsearbeideren tror at smittebæreren manipulerer sin partner, eller misbruker sin makt? Etter mitt syn bør helsearbeideren i disse situasjonene nedtegne i journalen at det neppe er avgitt et lovlig samtykke, se også helsepersonelloven kapittel 8 om at journalen skal være saklig og sannferdig.
Et samtykke kan trekkes tilbake når som helst, se også pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1, 2. ledd. Hvis samtykke tilbakekalles må dette meddeles både den smitteførende og helsepersonalet. Et samtykke og et tilbakekall av samtykke skal journalføres i begge parters journaler. Det sies i forarbeidene at samtykket vil «gjelde inntil tilbakekallet er journalført».30 Men overfor den smittebærende parten må en muntlig meddelelse fra seksualpartneren i prinsippet være tilstrekkelig.
Kan man samtykke til grov smitteoverføring, jf. utkastet § 237, 5. ledd? Svaret må være nei. Samtykkeregelen er tatt inn i § 237, 2. ledd og refererer uttrykkelig til bestemmelsens første ledd. I § 237, 2. ledd sies: «Straff etter første ledd (uthevet her) kommer ikke til anvendelse ... når den som er blitt smittet ... på forhånd har samtykket ...». Gyldig samtykke kan derved kun avgis til de smitteoverføringstilfellene som er nevnt i første ledd.
Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse når det er iverksatt «forsvarlige smitteverntiltak» som f.eks. bruk av kondom. Dette er nå tatt inn i utkast til § 237, 3. ledd. Straffrihet vil normalt gjelde selv om smitteverntiltaket slo feil. Men regelen må sees i sammenheng med hva som kan ansees for et forsvarlig smitteverntiltak. I forarbeidene hevdes at det ikke kan ansees for et forsvarlig smitteverntiltak at en hiv-positiv person er under medisinsk behandling. Dette har sammenheng med at den medisinske behandlingen ikke helt fjerner smitterisikoen. Det sies at behandlingen bare vil kunne tillegges vekt i forbindelse med straffutmålingen, jf. Rt. 2006 s. 1246.
Straff kommer også inn ved «ingen-skade-skjedd» situasjonene. Skyldkravet etter utkastets § 237, 1. ledd er forsett. Strafferegelen gjelder både når smitteoverføring har skjedd, og når partneren har vært utsatt for smittefare. Utvalgets (flertallets) begrunnelse for å ramme også smittefare er særlig at: «... et straffebud kan stimulere til atferdsendring slik at smittevernhensynet blir ivaretatt». Utvalget diskuterer ganske omfattende om straff kun skal anvendes når skaden har skjedd, dvs. når det har skjedd smitteoverføring.31 Ett av utvalgets medlemmer ønsker å avskaffe den særskilte strafferegelen ved smitteoverføring.32 Av 11 av utvalgets medlemmer ønsker bare et mindretall på to at straff kun skal komme til anvendelse hvis skaden er skjedd, dvs. at smitte er overført. Utvalgets øvrige ni medlemmer mener at det å utsette andre for smittefare bør være straffbelagt, men bare ved klanderverdig opptreden som nevnt i § 237, 1. ledd. Om smitteoverføring skjer vil i en del situasjoner være tilfeldig. Men viljen til å utsette andre for smitterisiko kan være den samme også i disse «ingen-skade-skjedd» situasjonene. Dessuten vil – som påpekt av utvalget – en straffetrussel muligens kunne ha en viss preventiv effekt.
Etter 4. ledd rammes også grov uaktsomhet. I straffeloven 2005 § 23, 2. ledd er grov uaktsomhet beskrevet som en handling som er «svært klanderverdig» og det samtidig er grunnlag for sterk bebreidelse. Et eksempel på dette er at vedkommende smittebærer ikke har tatt hiv-test, men har levd slik at han (hun) burde innsett at det var en nærliggende mulighet for at han (hun) var eller kunne være smittet. Straffetrusselen for smitteoverføring foreslås kun rettet mot forsettlige og grovt uaktsomme handlinger, i motsetning til straffeloven 1902 § 155 og straffeloven 2005 § 237 som rammer simpel uaktsomhet.
Det framheves i merknadene til lovutkastet at påtalemyndigheten bør utvise tilbakeholdenhet med straffeforfølgning ved smitte som skjer fra mor til barn, og mellom smitteførende personer, særlig der begge er kjent med både egen og partnerens smittestatus.33 Også i forbindelse med sexarbeid vil det kunne være grunn til å vise tilbakeholdenhet med straffeforfølgning hvis den prostituerte har blitt presset eller påvirket til ubeskyttet sex etc.
5 Styrke offerets rettssikkerhet
Utvalget vil styrke offerets stilling i overgrepssaker. Derfor foreslås en endring i straffeprosessloven, ny § 157a. I forbindelse med seksuallovbrudd skal man – ved kroppslig undersøkelse som i § 157 – kunne undersøke den mistenktes smittestatus uten dennes samtykke. Formålet er å få en rask avklaring av om overgrepet innebar en reell smittefare. Det er ikke noe krav at resultatet av undersøkelsen kan ha betydning for straffespørsmålet, som i straffeprosessloven § 157. Formålet er å undersøke mistenktes smittestatus. Regelen kan sees i sammenheng med tvangsbestemmelsen i smittevernloven § 5-2, 2. ledd, hvor det slås fast at en smittebærer kan underkastes tvungen legeundersøkelse og kortvarig isolering. Formålet med denne bestemmelsen er å motvirke smitteoverføring av en allmennfarlig smittsom sykdom.
Ifølge ny § 157a, siste ledd skal resultatet av prøvene meddeles den fornærmede part. Det må være en selvfølge at resultatet også skal meddeles overgriperen, se informasjonsregelen i smittevernloven § 2-1. Undersøkelse kan foretas uten mistenktes samtykke etter ordre fra påtalemyndigheten. Det er ikke nødvendig med noen rettslig kjennelse. Det er heller ikke noe vilkår at det foreligger en begjæring om slik undersøkelse fra fornærmede eller andre på vegne av fornærmede, et pålegg fra påtalemyndigheten er tilstrekkelig.
6 Bioteknologiloven endres – inseminasjon kan finne sted når mann eller kvinne er smitteførende
Utvalget foreslår en endring i bioteknologiloven, nytt § 2-3, 2. ledd åpner for at inseminasjon kan finne sted når mannen eller kvinnen lider av en alvorlig og kronisk seksuelt overførbar sykdom. Assistert befruktning kan benyttes for å redusere eller fjerne smittefare.34 Bestemmelsen er kjønnsnøytral, og ikke knyttet til noen spesiell seksuelt overførbar sykdom. Beslutning om inseminasjon må treffes på bakgrunn av en medisinsk forsvarlighets- og risikovurdering. Man må vurdere risiko både i forhold til foreldre og barnet. Det er snakk om en konkret vurdering som kan bli forskjellig ved ulike sykdommer, og om det er mann eller kvinne som er smittet. Når mannen er hiv-positiv kan det være aktuelt med sædvask som fjerner hiv-viruset, i tillegg til selve inseminasjonen. Assistert befruktning ved hiv-smitte er særskilt omtalt i utredningens vedlegg 1, kapittel 11.2. Her beskrives blant annet hvilke metoder som kan benyttes. Det opplyses at assistert befruktning ved hiv-smitte har vært benyttet med vellykket resultat i «en rekke land i mange år, og et betydelig antall svangerskap og fødsler uten HIV-smitte av partnere eller barn har vært resultat av dette».
I tillegg til den medisinske forsvarlighets- og risikovurderingen må det på vanlig måte foretas en vurdering av om de øvrige vilkårene i bioteknologiloven er oppfylt. Dette må innebære at også kravene til samlivsform etter § 2-2, til informasjon og samtykke i § 2-5, og at paret er egnet som foreldre og har nødvendig omsorgsevne, se § 2-6, må være oppfylt. Det skal dessuten legges vekt på hensynet til barnets beste, jf. § 2-6, 1. ledd i.f. Legen kan innhente den informasjon som er nødvendig for å foreta en helhetsvurdering av paret, se § 2-6, 2. ledd.
7 Ingen endringer i smittevernloven
Det foreslås ingen endringer i smittevernloven av 1994, Syse-utvalget følger opp det smittevernsystem som er nedfelt i smittevernloven. Smittevernloven er på de fleste punkter en grundig gjennomarbeidet lov.35 Men utvalget peker på flere områder hvor en økt innsats kan være viktig for at utsatte grupper skal sikres et bedre smittevern. Dette dreier seg blant annet om styrket rett til smittevernhjelp, se smittevernloven kapittel 6, bedre smittevernveiledning, tilgang til rent injeksjonsutstyr for innsatte i fengsler, og styrket smittevernhjelp til asylsøkere, flyktninger og andre innvandrere. Det er mulig denne forsterkede oppmerksomheten omkring smitteutsattes og smittepasienters rettigheter burde resultere i enda flere tydelige og «sterke» rettighetsregler i smittevernloven. Forøvrig bør minnes om at smittevernpasienten har de samme rettigheter som andre pasienter, nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven, helsepersonelloven mv.
Litteratur:
Andenæs, Johs. Alminnelig strafferett. 3. utg. Universitetsforlaget 1989
Andenæs, Johs. Alminnelig strafferett. 5. utg. Magnus Matningsdal og Georg Fr. Rieber-Mohn. Universitetsforlaget 2004
Andenæs/Andorsen. Spesiell strafferett og formueforbrytelsene. Universitetsforlaget 2009
NOU 1992: 23 Ny straffelov – alminnelige bestemmelser
NOU 2002: 4 Ny straffelov. Delutredning VII
NOU 2012: 17 Om kjærlighet og kjøletårn
Ot.prp. nr. 91 (1992–93) Om lov om vern mot smittsomme sykdommer
Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven)
Slettan, Svein, Øie, Toril Marie. Forbrytelse og straff. Tano 1997
Syse, Aslak Pasientrettighetsloven. 3. utg. Gyldendal 2009
Warberg, Lasse A. Norsk helserett 2. utg. Universitetsforlaget 2011
Noter
4. Ibid. s. 9, jf. Warberg 2011 kapittel 4.2.6.
10. Straffeloven 2005 og NOU 1992: 23, NOU 2002: 4 og Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) mv.
23. Andenæs/Andorsen. Spesiell strafferett 2009 s. 106.
24. Justis- og politidepartementets pressemelding 19.12.2008, se også Warberg Norsk helserett 2011 kapittel 4.2.6.
25. Ibid s. 299 flg. og pkt. 11.2.2.8.
27. Innledning Arbeids- og sosialrettslunsj 22. november 2012.
28. Andenæs/Andorsen. Spesiell strafferett. 2008 s. 108.
35. Se blant annet Ot.prp. nr. 91 (1992–93) og Innst. O. nr. 37 (1993–94).