Johs. Andenæs, Arne Fliflet

Statsforfatningen i Norge, 10 utg

6 Forholdet mellom Stortinget og Regjeringen — Parlamentarismen

Parlamentarismen i praksis – en oversikt over regjeringsskiftene siden 1889 og årsakene til regjeringenes avgang
Denne oversikten over regjeringsskiftene siden 1889 viser hvordan vårt parlamentariske system har virket i praksis.

Når det gjelder de «politiske» årsaker, er uttrykket selvsagt bare ment som en antydning om at årsaken til regjeringens avgang er sprunget ut av en splittelse i regjeringen som skyldes uenighet om det vi for korthets skyld kaller «politiske» stridsspørsmål. De personlig-politiske årsaker er satt opp som en egen gruppe, fordi det i disse tilfeller synes som om også rent personlige årsaker hos den avgående regjeringssjef har vært et fremtredende trekk i bildet. I disse tilfeller har selvsagt også politisk/taktiske vurderinger spilt inn.

REGJERINGSSKIFTER I NORGE FRA 1889 OG FREM TIL I DAG. (Systematisert etter grunner til avgang)

TABELL INN HER!!

«Det negative flertall»
I sin bok «Erindringer fra min politiske tid» (Oslo 1946) skriver Fredrik Stang om sider ved vårt parlamentariske system, blant annet om det såkalte negative flertall. Regjeringskrisen i 1908 inntrådte etter et såkalt «negativt flertall». Det «negative» flertall besto i at stemmene avgitt for to forskjellige forslag, men begge rettet mot regjeringen, et fra Venstre, og et fra Arbeiderpartiet, sammenlagt oppnådde et flertall. Ingen av forslagene ble imidlertid vedtatt.

Stang skriver (s. 61-63):

«Det var ikke et positivt, men et negativt flertall mot regjeringen, blev det sagt. Skulde regjeringen vike overfor en sådan votering? Spørsmålet kunde efter min mening ikke være tvilsomt. Når votering over et eller flere mistillitsforslag viser at en regjering har et flertall mot sig, har den ingen parlamentarisk berettigelse, dens stilling er da undergravet. Den har ikke lenger den stilling i salen at den med noen styrke kan arbeide for sine saker. Og dens stilling vil efterhånden bli utålelig. Går den ikke av overfor en sådan votering, vil den ikke lett få noen annen anledning til å gå av, før nye valg har skapt en klarere situasjon. Den vil altså bli nødt til å sitte uten innflytelse og uten anseelse. Parlamentarismens hovedsetning er ikke at enhver regjering må ha et flertall. Dens hovedsetning er, som min far har formulert den, at mot et flertall i nasjonalforsamlingen kan en regjering under normale forhold ikke regjere. Skapes der i en politisk votering et flertall mot den, må den altså gå, og de får ta ansvaret som har fått dette flertall til å rykke ut.

Det som var feilen var altså ikke at regjeringen gikk av. Feilen lå hos dem som hadde skapt situasjonen, altså hos det konsoliderte venstre. To partier er ikke berettiget til med samlede krefter å gi en regjering et mistillitsvotum, medmindre de også er villige til i forening å danne det nye ministerium. Om de stemmer for hvert sitt forslag eller foretrekker å stemme for det samme, er ganske likegyldig. I de enkelte saker får hvert parti stemme efter sin overbevisning, selv om en regjering veltes ved det. Den situasjon som derved skapes, kan bli vanskelig, men den er uundgåelig. Et mistillitsvotum behøver man derimot ikke å fremsette, og man er ikke parlamentarisk berettiget til å fremsette det før man er villig til å ta regjeringen, og det kan man ikke være, hvis man ikke har et flertall, man kan bygge pa. Et mistillitsvotum er det negative, det er nedrivningen. Men man er ikke berettiget til å slå et ministerium ned, før man har et flertall, som kan bygge et nytt op. Følger man ikke denne grunnsetning, blir det med tre partier ikke mulig å skape ordnede regjeringsforhold. Har intet av dem flertall alene, kan de to ytterpartier høire og socialistene, styrte ethvert venstreministerium. Da de ikke i forening kan danne et nytt ministerium, må et av dem gjøre det alene. Men også det blir et mindretallsministerium, som kan styrtes, hvis de to andre partier slår sig sammen. Følger man denne parlamentariske taktikk, vil det gå ustanselig rundt i det politiske liv. Makten vil være en ball, som kastes fra hånd til hånd. (Cfr. mine uttalelser i Morgenbladet (22., 23. og 27. september) 1906.)

Det var det konsoliderte venstres store forsyndelse, at det grep til denne taktikk. Det bragte derved et element inn i vårt politiske liv, som, hvis det får lov å gripe om sig, vil gjøre hele parlamentarismen til latter.

Høire på sin side gjorde hvad det kunde for å nøitralisere virkningene av dette ubesindige skritt. Da Gunnar Knudsens regjering hadde virket en tid, vilde vi kunnet styrte den, hvis vi vilde tatt hjelp fra socialistene. Men vi lot det være. Og jeg fremhevet gjentagende i stortinget, når Gunnar Knudsen, Castberg eller Konow opfordret oss til å gi vår mistillit luft i et votum, at det gjorde vi ikke, før vi var rede til å ta makten, vi vilde ikke følge deres eksempel. (Se således Stortingstidende 1908 s. 2636-7, 1909 s. 279-80.) Overfor mine meningsfeller var det ofte vanskelig å hevde denne stilling; mange av dem vilde rett som det var gå på med mistillitsvotum, men jeg motsatte mig det bestemt.»

Spørsmål
1 Diskuter Stangs synspunkter omkring det «negative flertall».

2 Diskuter de konstitusjonelle sider ved de synspunkter han gjør gjeldende omkring «berettigelsen» av å fremsette mistillitsforslag.

Stortinget uttrykker mistillit til regjeringen. Fra stortingsdebatten om regjeringen Hornsrud tiltredelseserklæring –7. februar 1928
Ved stortingsvalget i 1927 tapte Høire 23 mandater (fra 54 til 31). Regjeringen Lykke (H) søkte da avskjed på bakgrunn av valgnederlaget. I samsvar med vanlig parlamentarisk praksis ventet regjeringen med å innlevere sin avskjedssøknad til Kongen til Stortinget var kommet sammen. Statsminister Lykke rådet kongen til å henvende seg til Bondepartiets leder, Johan E. Mellbye. Bondepartiet var det eneste borgerlige parti som ikke hadde hatt tilbakegang ved valget. De borgerlige partier hadde til sammen flertallet i Stortinget, og siktepunktet for Lykke var at Mellbye skulle søke å danne en borgerlig koalisjonsregjering. Mellbye lyktes ikke i sine forsøk, og etter at kong Haakon personlig tok et initiativ, gikk regjeringsoppdraget til Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet var valgets klare seierherre. Det gikk frem fra 32 til 59 mandater. Christopher Hornsrud dannet regjering og fremla sin regjeringserklæring i Stortinget. Regjeringserklæringen ble debattert i Stortinget den 7. februar 1928.

Under debatten fremsatte Venstres leder, Johan L. Mowinckel, følgende forslag:

«Stortinget beklager: At landets regjering i sin tiltredelseserklæring fremtrer på vegne av en enkelt del av folket. At regjeringen viser sig å savne den tillit som er nødvendig for den gjenreisning av de offentlige finanser og for den ro og fasthet i våre økonomiske forhold som er en forutsetning for vårt nærings- og arbeidslivs trivsel.» (St.tid. (1928) s. 47)

Mowinckel påpekte blant annet at forslaget ga

«uttrykk for to ting: Først en beklagelse over at regjeringen har manglet den politiske takt ved sin inntreden i det offentlige liv, som skulde tilsi den å optre som landets regjering og ikke som en partiregjering, og dernæst en uttalelse om det faktiske forhold, at regjeringen på det økonomiske område savner den tillit i folket som er ganske nødvendig for at vi skal komme over krisens topp. Om vi kommer over den på en lykkelig mite, det vet ingen, det tør ikke jeg love, det tør ikke jeg uttale mig om. Men det er sikkert, at på den måte som det ligger an idag og under den situasjon kommer vi ikke opover men nedover.»

I et senere innlegg påpekte statsminister Hornsrud:

«Situasjonen er forenklet derhen, at regjeringens skjebne er beseglet. Dermed er også gitt, at hvad der i den forbindelse blir sagt fra denne talerstol eller ikke sagt, vil resultatet være gitt.

Til orientering av spørsmålet forøvrig vil jeg ha bemerket; at det er spesielt to ting i hr. Mowinckels foredrag som er grunnlaget for hans aksjon mot den nuværende regjering: for det første innledningen til regjeringens erklæring og for det annet den uro som hersker, at regjeringen ikke har vært i stand til å møte med forslag som kan hindre denne uro. Stort sett er det de to spørsmål som er det avgjørende for hr. Mowinckels mistillitsforslag.»

Hornsrud henviste videre til at det under debatten var blitt spurt om hvordan regjeringen stilte seg til Venstres forslag. Til det svarte Hornsrud:

«Vi opfatter det i den forstand som det er fremsatt. Det er fremsatt som et mistillitsforslag, og det kan ikke opfattes som annet enn et mistillitsforslag. Den regjering jeg har den ære å stå som chef for, vil vite å ta sin stilling under overveielse i overensstemmelse med resultatet av den votering, som vil finne sted over det av hr. Mowinckel fremsatte forslag, sammen med andre forslag som utvilsomt gir uttrykk for den samme tanke, nemlig mistillit. Forså-vidt er allting klappet og klart.» (St. tid. (1928) s. 78-79)

Spørsmål
1 Det kan diskuteres om Mowinckels forslag er et «mistillitsforslag»?

2 Er det statsrettslig eller politisk sett noen forskjell på et «mistillitsforslag» og et «beklagelsesforslag»? Sammenlign ordlyden som er brukt i det forslag som er referert her med de forslag som er referert under 5.4, 5.5 og 5.7 nedenfor.

Om flertallsparlamentarisme og den «Hønsvaldske» parlamentarisme.
Cuba-saken i 1959
I desember 1958 ga regjeringen i en regjeringskonferanse klarsignal for eksport av endel våpen til Cuba. Handelsdepartementet utstedte deretter lisens for eksporten. Bakgrunnen for at tillatelsen ble gitt var blant annet å finne i sysselsettingssituasjonen ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker.

Saken kom opp i Stortinget, først i forbindelse med behandlingen av et grunngitt spørsmål, og senere i en særskilt debatt der det ble fremsatt et forslag rettet mot regjeringens beslutning om å gi eksportlisens. Forslaget som ble tatt opp til votering på dagsordenen 11. mars 1959 lød:

«Stortinget beklager at Regjeringen ved å tillate våpeneksport til Cuba mens borgerkrig pågikk i landet, her handles i strid med den alminnelige oppfatning i det norske folk og med tidligere hevdede prinsipper, som bl.a. fant sitt uttrykk i Stortingsvedtaket av 12/4-1935 om eksport av våpen.» (St. tid. (1959) s. 798)

Forslaget var fremsatt av Per Borten (B), John Lyng (H), Bent Røiseland (V) og Erling Wikborg (KrF), (lederne for de borgerlige partier).

Den parlamentariske leder for Arbeiderpartiet, Nils Hønsvald, uttalte innledningsvis i sitt innlegg om situasjonen med mindretallsregjeringer før krigen:

«Det er naturlig at opposisjonen av og til vil markere ved et mistillitsforslag at den er uenig i Regjeringens politikk og disposisjoner. Før krigen, da vi hadde mindretallsregjeringer her i landet, hadde slike mistillitsforslag også den hensikt å tvinge Regjeringen eller enkelte statsråder til å søke avskjed, og det hendte at det lyktes, enten ved et direkte mistillitsvotum eller gjennom et forslag av en annen art som Regjeringen ikke kunne akseptere.»

Om situasjonen med etterkrigstidens flertallsparlamentarisme sa Hønsvald:

«Nå har vi en annen politisk og parlamentarisk situasjon. Opposisjonen kan ikke regne med å få flertall for et mistillitsforslag. Det vil neppe noen gang hende at noen representant for Arbeiderpartiet stemmer for et borgerlig mistillitsforslag rettet mot sitt eget partis regjering. Hvis Arbeiderpartiet av en eller annen grunn ønsker regjeringsskifte eller endring i Regjeringens sammensetning, fremmes dette ønske på annen måte enn ved åpent mistillitsvotum i Stortinget. Det skyldes ikke noen urokkelig mur rundt statsrådene, men ganske enkelt at vi foretrekker andre fremgangsmåter. Vi samarbeider med Regjeringen og forsøker å diskutere oss fram til enighet om de politiske hovedlinjer. Det er ikke naturlig for oss å delta i noen borgerlig regjeringsstorm, selv om enkelte ikke er enig med Regjeringen i ett og alt. Et mistillitsforslag fra opposisjonen vil derfor ikke få parlamentariske følger, og kan bare ha den hovedhensikt å markere opposisjonens standpunkt.»

Om situasjonen med flertallsparlamentarisme under tidligere forhold sa Hønsvald:

«Det har ikke alltid vært slik. Det har hendt at regjeringer ble dolket av sine egne, og det var vel en av årsakene til at Venstre etter hvert smuldret opp. En regjering som sviktes av sine partifeller når opposisjonen går til storm, eller som arbeider i en slik atmosfære at den risikerer å bli sviktet, har små muligheter for å kunne følge en fast politisk linje. Venstres historie gir avskrekkende eksempler på det.

Jeg sier dette fordi enkelte aviser har uttalt håp om at noen av Arbeiderpartiets representanter denne gang skulle «manne seg opp», som det heter, til å stemme for mistillitsforslaget, fordi de er uenige i våpeneksporten til Cuba. Regjeringen står jo ekstra godt til for hogg i denne sak. Det er den enkleste sak av verden å opparbeide en viss opinion mot det som er skjedd, ikke minst fordi Arbeiderpartiet alltid har vært talsmenn for den strengeste kontroll med våpenindustrien. Hr. Lyng unnlot ikke å understreke dette forhold, noe som vi har grunn til å være takknemlige for. Jeg bebreider ikke opposisjonen at den griper denne sak med begge hender, og den ville vel ha forsømt seg hvis den ikke hadde gjort det. Men et mistillitsvotum er ingen naturlig løsning på den situasjon vi er kommet opp i.» (St. tid (1959) s. 757)

Om Hønsvalds karakteristikk av forholdet mellom regjering og partigruppe og om den parlamentariske situasjon når regjeringen har et flertall bak seg i Stortinget, bemerket Venstres parlamentariske Røiseland:

«Innlegget frå hr. Hønsvald er noko av det mest oppsiktvekkjande eg nokon gong har høyrt i Stortinget. Her seier han at det er klårt at ein medlem av Arbeidarpartiet aldri vil røyste mot si regjering når det gjeld eit alvorleg spørsmål. Medlemer av Arbeidarpartiet vil aldri røyste for eit mistillitsframlegg. Det vil ikkje kunne hende noko slikt no som det hende i den tida Venstre hadde regjeringsmakta, at folk i regjeringspartiet som var usamde med si regjering, fylgde si overtyding og røysta mot Regjeringa. No har hr. Hønsvald, den parlamentariske føraren for Arbeidarpartiet, sagt til Stortinget og sagt til det norske folk at i viktige spørsmål tel ikkje argument i Stortinget. Eg synest det er heilt forstemmande å måtte konstatere noko slikt. Det syner seg altså at hr. Hønsvald her er heilt på line med det som ungdomsfylkinga i Arbeidarpartiet seier. Eg hadde tenkt at det som vart sagt av Arbeidernes Ungdomsfylking, er ikkje så serleg mykje å leggje brett pa. Ein kunne i alle fall ikkje seie at Arbeidarpartiet eller stortingsgruppa skulle hefte for det. Men no må ein då spørje om noko anna.» (St. tid. (1959) s. 758)

Forslaget fra de borgerlige partiene fikk 71 stemmer, mens 79 stemte imot.

Spørsmål
Diskuter de konstitusjonelle sider ved det som ovenfor er sitert fra Hønsvalds og Røiselands innlegg.

Koksverk-saken 1963. Kabinettspørsmål og mistillitsforslag. Negativt flertall
I den såkalte Koksverk-saken i juni 1963 ble det fra opposisjonens side reist kritikk mot Industridepartementet for arbeidet med etableringen av Norsk Koksverk A/S. Under stortingsdebatten ble det fremsatt to forslag:

Fra Stortingstidende:

«Presidenten:- - - Fra representantene Bondevik, Borten, Røiseland og John Lyng foreligger følgende forslag:

«Stortinget slutter seg til komiteens mindretall, som konstaterer at Industridepartementets planer, beregninger og disposisjoner for bygging av koksverk og ammoniakkfabrikk i Mo i Rana har vært mangelfulle, slik at bl.a. Stortingets vedtak av 14.3 og 12.6 1961 ble truffet på uholdbare forutsetninger.»

Hr. Finn Gustavsen har fremmet dette forslag:

«Etter å ha drøftet de beklagelige overskridelser på anleggsbudsjettet for Norsk Koksverk A/S vil Stortinget sterkt innskjerpe betydningen av at bevilgningsreglementet blir fulgt i praksis og nødvendigheten av at Regjeringens medlemmer hver for sitt ansvarsområde tar forholdsregler for å oppnå dette.» (St. tid. (1963) s. 4064)

«Statsminister Gerhardsen: Om det forslag hr. John Lyng har satt fram på vegne av formennene i de fire borgerlige partier, har statsråd Kjell Holier sagt at han ikke finner å kunne akseptere det. Hvis Stortinget vedtar det, vil han for sitt vedkommende ta konsekvensen av dette. Dermed er for så vidt den side av saken klar.

Slik forslaget er formulert, tar det sikte på å ramme Industridepartementets sjef, statsråd Kjell Holler alene. Men en skal ikke vite mye om norsk politikk i dag for å bli klar over at denne aksjon vil bli utnyttet for å ramme hele Regjeringen og regjeringspartiet. Denne saken er vel, når alt kommer til alt, i sin innerste kjerne et spørsmål om stillingen til statens direkte medvirkning til reising av ny industri.

Industridepartementet har gjennom mange år arbeidet med overordentlig store, viktige og vanskelige saker, saerlig i forbindelse med kraftutbyggingen og industrireisingen. En kan vise til meget gode resultater av denne politikken. Alt i alt er det gjort et stort og godt arbeid, og den hovedlinjen som statsråd Holler har fulgt i sin politikk, svarer til det som er Regjeringens og Arbeiderpartiets politikk i disse spørsmål.

Slik denne saken har utviklet seg og slik den nå ligger an, vil Regjeringen betrakte det av hr. John Lyng fremsatte forslag som rettet mot den samlede Regjering. (St. tid. (1963) s. 4062-4063)

«Presidenten: Det stemmes da først over forslaget fra representantene Bondevik, Borten, Røiseland og John Lyng.

508

Votering: Forslaget fra representantene Bondevik, Borten, Røiseland og John Lyng ble med 75 mot 73 stemmer ikke bifalt.

Presidenten: Presidenten vil så la votere over hr. Gustavsens forslag.

Votering:

Gustavsens forslag ble mot 2 stemmer ikke bifalt.

(St. tid (1963) s. 4064)

Spørsmål
1 Var de to forslagene som var fremsatt «mistillitsforslag»?

2 Uttrykket «mistillitsforslag» brukes gjerne om et forslag som tar sikte på å utløse en plikt for regjeringen til å gå av. Vil du karakterisere uttrykket «mistillitsforslag» som et politisk eller et rettslig begrep?

3 Kan det sies at det ved voteringen forelå et såkalt «negativt flertall»? Begrunn svaret.

4 Regjeringen gikk ikke av. Mener du at den burde ha gjort det, eller var det korrekt at den ble sittende? Vurder situasjonen i lys av Fredrik Stangs uttalelser om parlamentarismen foran s. 352.

Kings Bay-saken 1963. Mistillitsvotum og regjeringsavgang
Kings Bay-saken var et politisk oppgjør i Stortinget som endte med regjeringen Gerhardsens avgang.

På vegne av et mindretall i industrikomiteen, bestående av representanter for de borgerlige partier, fremmet representanten Olaf Knudson følgende forslag:

«Idet St. meld. nr. 86 og 87 for 1962-63 vedlegges protokollen, vil Stortinget uttale:

Regjeringen har ikke Stortingets tillit.» (St. tid (1963) s. 4231)

Representanten Finn Gustavsen (SF) sa bl.a. – senere i debatten, etter at statsminister Gerhardsen hadde holdt et innlegg:

«Det eneste i statsministerens innlegg i dag jeg var enig i, var da han sa at de borgerliges mistillitsforslag i andre saker, men spesielt i denne, anviser ikke noe program for en ny regjering. Der kan statsministeren og jeg møtes. I Stortingets nåværende sammensetning er der intet grunnlag for en borgerlig regjering. De borgerlige partier kom ut av siste stortingsvalg med en svakere tilslutning blant velgerne enn noensinne tidligere i norsk historie, og arbeiderbevegelsens representanter utgjør et flertall i Stortinget. Ut fra dette grunnleggende politiske forhold må en borgerlig regjeringsdannelse som følge av et mistillitsvotum til den sittende regjering fortone seg som høyst urimelig og meningsløst ut fra vanlig parlamentarisk tankegang. Som en borgerlig avis treffende har uttrykt det, vil en slik regjering være «fallmoden 24 timer etter at den har tiltrådt». For å unngå denne uheldige utgang på saken er det nødvendig at Stortinget – om mistillitsforslaget blir vedtatt tilkjennegir en oppfatning av hvordan regjeringsspørsmålet bør løses.

La meg da summere opp mitt og Sosialistisk Folkepartis standpunkt:

Det er grunn til å regne med at det er to flertall i Stortinget som bør komme til uttrykk i denne sak. Ut fra en saklig og ansvarlig vurdering av de forhold som er avdekket i den foreliggende sak, bør det være et flertall i Stortinget for mistillit til den sittende regjering.

Ut fra en ansvarlig og realistisk vurdering av de politiske forhold i Stortinget og i folket bør det være flertall i Stortinget for at Arbeiderpartiet fortsatt bør ha regjeringsmakten.

Jeg vil stemme for representanten Knudsons forslag, og jeg vil fremme følgende tilleggsforslag til votering hvis representanten Knudsons forslag skulle bli vedtatt:

«Stortinget uttaler at den oppståtte regjeringskrise best kan løses ved at det søkes dannet en ny regjering med utgangspunkt i Arbeiderpartiets stortingsgruppe.» (St. tid. (1963) s. 4315-4316)

Den parlamentariske føreren for Arbeiderpartiet, Nils Hønsvald, hadde ordet etter Finn Gustavsens innlegg. Han avsluttet sitt innlegg med å si:

«Hr. Gustavsen sluttet sitt innlegg med et forslag – et forslag som jeg også betrakter som en vits –.»

I et innlegg dagen etter, 21. august, utdypet Nils Hønsvald det han dagen før hadde sagt om Gustavsens forslag:

«La meg først si at den løsning av regjeringssituasjonen som hr. Gustavsen foreslo i går naturligvis ikke er realistisk, og kan ikke en gang tas alvorlig. Hr. Gustavsen vil stemme for mistillit til den sittende regjering, og dermed sette alle dens medlemmer ut av betraktning. Samtidig vil han i allfall indirekte uttale tillit til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, den som enstemmig har inntatt samme standpunkt som Regjeringen til de sakene som har foranlediget mistillitsforslaget. Arbeiderpartiet har full tillit til Regjeringen. Det er ingen uenighet om det. Og vi kan for tiden ikke tenke oss noen annen statsminister i en arbeiderregjering enn Einar Gerhardsen. Vi kan ikke tjene SF med å skifte ut verken ham eller noen av de statsråder som er falt i unåde hos hr. Gustavsen, og vi kommer også senere til å følge den praksis at Arbeiderpartiet sammensetter sine eventuelle regjeringer etter egen vurdering og uten å konferere med hr. Gustavsen. Han har ikke gjort seg fortjent til en slik tillit, og han vil nok også komme til å merke at han har mistet tilliten blant en stor del av dem som stemte på ham ved siste stortingsvalg. Den situasjon som er oppstått, og som etter alt å dømme vil føre til regjeringsskifte, den henger sammen med at Arbeiderpartiet mistet sitt flertall på Stortinget ved stortingsvalget for to år siden. Et mistillitsforslag ble derved noe mer enn en politisk demonstrasjon eller markering av uenighet i Regjeringens politikk.» (St. tid. (1963) s. 4216)

Statsminister Gerhardsen ga en erklæring samme dag (21. august):

«Selv om det kanskje er overflødig, vil jeg for ordens skyld si at dersom Stortinget vedtar det klare mistillitsforslaget som hr. Knudson på de borgerlige partiers vegne har satt fram, så vil jeg med en gang innlevere Regjeringens avskjedssøknad.» (St. tid. (1963) s. 4402 4101)

Spørsmål
1 Var statsministerens erklæring rettslig sett nødvendig, eller ville regjeringen ha plikt til å gå av uten at statsministeren ga denne?

2 Karakteriser forskjellene på forslaget fremsatt av de borgerlige partier i «Koksverk»-saken og forslaget til Olaf Knudson i «Kings Bay»-saken.

3 Ville det ha vært forfatningsrettslig uriktig av Stortinget å vedta Finn Gustavsens forslag?

4 Vurder Finn Gustavsens forslag i lys av de betraktninger Fredrik Stang gjør gjeldende om parlamentarismen, se foran s. 352.

Regjeringsskiftet 1971. H M Kongens og stortingspresidentens oppgaver i forbindelse med regjeringsskifter
I forbindelse med gjennomgåelsen av statsrådsprotokollene for tiden 1.7.1970 —30.6.1971 tok Protokollkomiteen i Odelstinget opp to forhold omkring regjeringsskiftet 17.3.1971, da regjeringen Borten (borgerlig koalisjonsregjering — H, V, Sp og KrF) ble avløst av regjeringen Bratteli (Arbeiderpartiet). På grunn av splittelse innad i regjeringen, søkte regjeringen Borten i mars 1971 avskjed. Da regjeringen innleverte sin avskjedssøknad, var det imidlertid uklart hvem som skulle gis oppdraget om å danne ny regjering. Spørsmålet var om det var grunnlag for dannelse av en ny borgerlig regjering eller om oppdraget skulle gå til en representant for Arbeiderpartiet.

Komiteen drøftet først statsministerens forhold i forbindelse med den regjeringskrisen som inntrådte da regjeringen søkte avskjed. Statsrådene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre hadde ment at regjeringen måtte gå av da det kom frem at statsminister Per Borten, på en flyreise til København, hadde vist frem et «fortrolig» dokument (en rapport fra ambassadør Jahn Halvorsen i Brussel) til lederen for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC. Denne «avsløring» ga støtet til en splittelse i regjeringen som vel kan sies å ha utløst regjeringskrisen.

Protokollkomiteen drøftet først spørsmålet om statsministeren var i sin rett til å vise frem et «fortrolig» dokument til andre.

Dernest drøftet komiteen det som skjedde etter at regjeringen Borten innleverte sin avskjedssøknad. Om dette skrev komiteen (Innst. O.nr. IV A):

«Da Per Borten leverte sin avskjedssøknad til Kongen tirsdag 2. mars 1971, gav han H. M. Kongen det råd å henvende seg til stortingspresident Bernt Ingvaldsen. I stortingsmøtet den 5. mars 1971 opplyste stortingspresidenten at ... «Hans Majestet har anmodet meg som Stortingets president om å foreta sonderinger om den politiske situasjon i forbindelse med den foreliggende regjeringskrise.»

Om sin oppfatning av hva dette oppdrag gikk ut på sa Bernt Ingvaldsen:

«Jeg har oppfattet mitt oppdrag slik at jeg i første rekke bør undersøke om det foreligger et mulig grunnlag for en flertallsregjering. Inntil Senterpartiets organer har sluttbehandlet dette spørsmål kan jeg ikke svare på det. Så snart resultatet foreligger, mener jeg å ha fått viktige opplysninger. Når det gjelder mitt oppdrag, vil jeg også si at jeg oppfatter det som et oppdrag til Stortingets president som Stortingets president må utføre etter sitt skjønn og på sitt ansvar.»

I vurderingen av stortingspresidentens handlemåte, delte komiteen seg i et flertall og et mindretall.

Komitéflertallet (representanter fra Arbeiderpartiet) mente at

«begivenhetsforløpet klargjør at det som stortingspresidenten først og fremst var opptatt av var å få i stand en borgerlig samlingsregjering av de fire partier, som i og med regjeringen Bortens avskjedssøknad hadde avsluttet sitt regjeringssamarbeid. Det var tydelig at stortingspresidenten ikke undersøkte eller viste interesse for andre muligheter.

Etter denne fraksjons oppfatning er det et hovedpunkt i vår konstitusjon at H. M. Kongen er hevet over politiske partier og politiske motsetninger slik at han helt upartisk kan fylle de oppgaver som påligger ham som statsoverhode. Stortingspresidenten fikk ved ovenfor nevnte anledning sitt oppdrag direkte fra Hans Majestet. Det er selvsagt at stortingspresidenten under utførelsen av dette oppdrag ikke kunne gå utover de rettigheter og plikter H. M. Kongen selv har. Det er denne fraksjons mening at stortingspresident Bernt Ingvaldsen tolket sitt mandat galt ved at han forsøkte å skape grunnlag for en borgerlig regjering før han gikk til H. M. Kongen med sitt råd.»

Mindretallet (representanter fra H og KrF) viste til

«at Hans Majestet Kongen under regjeringskrisen i mars 1971 – som tidligere i lignende situasjoner – henvendte seg til Stortingets president. Det var naturlig at stortingspresidenten i denne situasjon først søkte å få avklaret om det forelå muligheter for en flertallsregjering. På konstitusjonelt grunnlag er det etter disse medlemmers oppfatning intet grunnlag for kritikk mot stortingspresidenten.»

Senterpartiets representanter henviste til

«at Hans Majestet Kongen ved en regjeringsdannelse har en personlig myndighet som han kan utøve i full uavhengighet og at det tilligger Hans Majestet Kongen å bestemme i hvilke former forberedelsen av en regjeringsdannelse skal skje. Det vil derfor også i første rekke tilligge Hans Majestet Kongen å ta standpunkt til om de hjelpere han herunder måtte gjøre bruk av, utfører sitt oppdrag korrekt. Under disse omstendigheter finner dette medlem at det er tvilsomt om Odelstinget har kompetanse til å undergi stortingspresident Bernt Ingvaldsens fremgangsmåte noen nærmere konstitusjonell vurdering.»

Spørsmål
1 Kan det reises konstitusjonelle eller politiske innvendinger mot det råd statsminister Borten ga Kongen (om å henvende seg til stortingspresidenten)?

2 Hvilken kompetanse har H M Kongen i forbindelse med et regjeringsskifte? Kan denne kompetanse være retningsgivende for hvilket råd en statsminister bør gi i forbindelse med en regjeringskrise?

3 Hvorfor tror du statsministeren i dette tilfellet rådet Kongen til å henvende seg til stortingspresidenten?

4 Kan den oppfatning Senterpartiets representanter ga uttrykk for sies å være statsrettslig riktig? En stortingspresident er også underlagt et konstitusjonelt ansvar. Vil dette ansvaret også omfatte stortingspresidentens opptreden i forhold i forbindelse med et regjeringsskifte?

Til toppen