Johs. Andenæs, Arne Fliflet

Statsforfatningen i Norge, 10 utg

Saken mot statsråd og kommandør Fasting 1821

3 Saken mot statsråd og kommandør Fasting 1821
(Dommen er inntatt i Dokument nr. 1 (1930) side 36 flg.)

Sakens bakgrunn

I forbindelse med gjennomgåelsen av statsrådsprotokollene reagerte protokollkomiteen i 1821 på at statsråd Fasting, ved siden av å være statsråd, også hadde vært kommandør i marinen. Denne «dobbeltrolle» reagerte komiteen på og foreslo for Odelstinget at det ble reist riksrettstiltale mot statsråden.

Fasting var sjef for det såkalte 7de departement, eller Marinedepartementet. Dette departementet ble opprettet ved kgl.res. 7. februar 1815. Inntil da hadde marinens kommandomessige og økonomiske forhold ligget under et «Søekrigscollegium», ledet av admiral Fabricius og kommandør Fasting. Da Marinedepartementet ble opprettet, skulle Søekrigscollegiet opphøre og forretningene legges under departementet.

Samtidig med opprettelsen av Marinedepartementet og nedleggelsen av Søekrigscollegiet ble kommandør Fasting den 23. mars 1815 utnevnt til statsråd og sjef for Marinedepartementet. Samme dato ble det utstedt bestallingsbrev for statsråd Fasting. Bestallingsbrevet var bevitnelse på utnevnelsen og ga embetsinnehaveren de rettigheter som fulgte embetet. Brevet var et bevis fra kongen om embetsinnehaverens rettigheter, bl. a. inntektene. Bestallingsbrevet tjente dengang også som bevis (legitimasjon) for retten til å motta den «gasje», lønn, som var knyttet til embetet.

I statsrådsbestallingen til Fasting het det at «hidtilværende Commandeur Fasting beskikkes herefter til at være Statsraad». Fasting innløste ikke bestallingen før 25. september 1817. Han ble da oppmerksom på at bestallingen ikke stemte med utnevnelsen. Etter Fastings mening skulle han både være kommandør og statsråd. Han fikk derfor erstattet det tidligere bestallingsbrev med et nytt. Det gamle ble makulert. I det nye bestallingsbrev ble uttrykket «hidtilværende» utelatt og i stedet tilføyet «tillige», slik at bestallingen nå lød på at kommandør Fasting «tillige» skulle være statsråd. Da Fasting ble utnevnt som statsråd, hadde han fortsatt å motta gasje som kommandør, i tillegg til sin statsrådsgasje. Under protokollkomiteens gjennomgåelse av statsrådsprotokollene om gasje- og pensjonslistene (jf. grl. § 75 i) ble dette oppdaget og reagert på. Komiteen innstilte som nevnt på at det skulle reises riksrettstiltale. Saken omtales i G. Hallager, Norges Høiesteret 18151915, Første Bind, Kristiania 1915 side 150 flg.

Tiltalen

16. august 1815 vedtok Odelstinget å sette statsråd Fasting under tiltale for Riksretten fordi han

1 som statsråd og sjef for Marinedepartementet hadde vedblitt å beholde kommandørposten i Sjøetaten uten å gjøre kongen eller Den norske Regjering oppmerksom på «de med disse 2 Posters Cumulation uadskillelig forenede Uleiligheder», og

2 for siden 31. mars 1815 å ha latt seg utbetale kommandørgasje med 1644 spesiedaler årlig.

Aktor, høyesterettsadvokat Aass, nedla i saken påstand om at Fasting skulle straffes med en bot («pengemulct»), samt å erstatte statskassen den oppebårne kommandørgasje med renter.

Fra voteringen i Riksretten
Førstvoterende, assessor Motzfeldt, redegjorde i sitt votum først for sakens bakgrunn og aktors og forsvarerens anførsler. Deretter gikk han over til å drøfte de to tiltalepunktene, først spørsmålet om kombinasjonen av de to embeter var ulovlig. Han mente at det «vel ikke» var noen uttrykkelig lov som satte forbud mot en kombinasjon av to embeter eller som forbød en embetsmann å ha flere embeter. Likevel mente han at det alltid hadde vært erkjent at det i alminnelighet var «skadelig for Staten og Forretningens Gang» å inneha flere embeter. Slike embetskombinasjoner burde derfor ikke finne sted, «allermindst i de høiere Embeder, hvor der paa Grund af disses meere udstrakte Virksomhed, saa meget lettere kan oppstaa Collision og anden Uleilighed». Hovedregelen måtte derfor være at flere embeter ikke kunne kombineres, og at det derfor uttrykkelig måtte fremgå av bestallingen om slik kombinasjon var tilfelle. Assessor Motzfeldt mente det var klart at den opprinnelige bestallingen av Fasting av 1815 var forfattet i overensstemmelse med andre embetsbestallinger der embetsinnehaveren ble forflyttet fra et embete til et annet. Fasting kunne da ikke gjøre krav på å ha beholdt sitt tidligere embete som kommandør med rett til å oppebære gasje både som kommandør og statsråd. Da Kongen imidlertid utstedte ny bestalling ved årsskiftet 1817/1818, mente assessor Motzfeldt at det fra dette tidspunkt var tilkjennegitt at fra da av skulle de to embeter være forenet og særskilt lønnet. Selv om bestallingen av 1817/1818 var gitt samme dato som den opprinnelige, nemlig 23. mars 1815, ville imidlertid en slik påføring av en annen dato enn utferdigelsesdatoen bety at kongen gav «sine Decreter tilbagevirkende Kraft», noe kongen ikke mer enn Stortinget hadde adgang til. Motzfeldt ville derfor dømme Fasting til å betale tilbake den kommandørgasje han hadde mottatt fra 31.3.1815 til årets utgang 1817, d.v.s. 3868 spesidaler 96 skilling. Noen straff for dette ville ikke assessor Motzfeldt ilegge. Det forelå nemlig ikke noe opplyst om at embetskombinasjonen hadde voldt uleilighet. Dessuten hadde en lignende kombinasjon funnet sted tidligere.

Assessor Motzfeldt ville pålegge Fasting å betale sakens omkostninger.

Annenvoterende, assessor Mandix, ville frifinne Fasting helt. For det første mente Mandix at hverken grunnlov eller lov inneholdt noe forbud mot å kombinere embetene, enten de var mer eller mindre viktige, eller gav større eller mindre inntekter.

Selv om det første bestallingsbrevet riktignok forutsatte at statsråds- og kommandørpostene ikke skulle kombineres, hadde Fasting ikke kjent til ordlyden i bestallingen. Hadde Fasting det gjort, ville han «rimeligvis strax andraget paa Forandring». Også andre omstendigheter mente assessor Mandix pekte i retning av at meningen var at Fasting skulle inneha begge embeter i forening. Mandix ville derfor helt frikjenne Fasting, både for mulkt og tilbakebetalingskrav. Saksomkostningene mente Mandix det offentlige måtte bære.

Tredjevoterende, assessor Langberg, var enig med Motzfeldt om tilbakebetalingskravet. Langberg mente imidlertid at dette spørsmålet var av mindre betydning. Han mente det var viktigere å påpeke at et spørsmål om å betale tilbake en angivelig uriktig utbetalt gasje bare kunne komme under påkjennelse for Riksretten som et tillegg («accessorium») i en offentlig sak der straffespørsmålet var det primære. Riksretten var nemlig ikke noen domstol som «skal paakjende civile Præstationer, men kun Forbrydelser begaaede af Rigets høieste Embedsmænd». Med dette utgangspunkt mente Langberg at det først måtte tas stilling til hvorvidt det var mulig forsvarlig å røkte begge embetene i kombinasjon. Hvis ikke det var mulig, måtte spørsmålet være om Fasting var forpliktet til å gjøre Regjeringen oppmerksom på det. Langberg mente det var godtgjort at en embetskombinasjon i dette tilfelle ikke var «skadelig for Staten». Han mente imidlertid at Fasting burde ha sagt fra og gjort Regjeringen oppmerksom på de betenkeligheter som måtte være i saken.

Langberg uttalte:

«- - - Jeg skulde derfor og formene, at Statsraaderne i følge deres Embedsstilling og etter Grdl: saasom § 5, 18 og 19 ere forpligtede til særdeles Agtpaagivenhed paa Statens Tarv og at Efterladenhed i denne Henseende er allermindst tilgivelig, hvor den kunde have Skin af at grunde sig i Egennytte. At den Omstændighed at muelig hidtil ingen Skade har existeret for Staten ei heller aldeles kan undskylde og allermindst i dette Tilfælde hvor Skaden først da vil opstaae, naar den Tid kommer begge Embeder skal udøves. Da nu Fasting er saa langt fra at have gjort hvad jeg anseer for hans Pligt at gjøre Kongen opmærksom paa Cumulationens Skade m: v: at han selv maa ansees at have ønsket og bidraget til at Embederne blive forenede, saa troer jeg ikke, han kan undgaae for sit Forhold saavel i denne Henseende som i henseende til at oppebære en Gage som Commandeur fra 23 Marts 1815—Dcbr 1817, hvortil han i dette Tidsrum aldeles ingen Hjemmel havde, at ansees med en Mulct efter Actors Paastand. - --»

Langberg ville imidlertid ikke strekke den rettsstridige embetskombinasjon lenger enn til årsskiftet 1817/18. Fra da av hadde kongen uttrykkelig godtatt kombinasjonen.

Fjerdevoterende, assessor Omsen, mente at saken måtte avvises fordi den ikke hørte inn under Riksretten. Embetskombinasjonen kunne ikke sees å medføre noen uleilighet og kongen måtte suverent kunne bestemme slik embetskombinasjon. Omsen sto alene med denne oppfatning. Han stemte subsidiært for frifinnelse.

Femtevoterende, assessor Debes, sluttet seg til Mandix. Det gjorde også sjettevoterende, assessor Collett. Den syvende og sist voterende av Høyesteretts dommere stemte for frifinnelse for straff, men med plikt til tilbakebetaling.

Av Lagtingets medlemmer deltok 8 ved voteringen. Arntzen var enig med Mandix, Bendz og Tønder med Langberg og Aschehoug, Elieson, Sibbern og Berg med Motzfeldt, noen med visse tilleggsbemerkninger. Falsen (byskriver Carl Valentin Falsen) mente at det var påvist at embetskombinasjonen var skadelig for statens tarv og ulovlig. Falsen redegjorde i et lengre votum for sin oppfatning. Bl.a. påpekte Falsen at den sivile bestalling ikke var utstedt etter beslutning fattet i statsråd, og derfor i strid med Grunnloven § 28. Derfor var den siste bestalling utstedt på grunnlovsstridig måte. Falsen ga uttrykk for følgende:

«Det er efter min Formening af Langberg og Motzfeldt ufuldkommen godtgjort, at Cumulation af de her omhandlede 2 Embeder er stridende mod Tingens Natur, skadelig for Tjenestens Tarv og ulovlig, ---. --- Man har her imod indvendt at H Ms bestemte Tilkjendegivelse ved den sidst udfærdigede Bestalling aldeles skulde afgjøre Sagen, men jeg formeener at enhver Handling som kommer under en Rets Paakjendelse, selv da om den skulde være udført ifølge Hs Ms Villie, kun forsaavidt kan kjendes for gyldig som den stemmer overeens med Grdl: og Rigets Love. Da jeg ifølge heraf antager, at Fasting etter at være udnævnt til Statsraad aldeles ulovlig har fungeret som Commandeur i Søeetaten og som saadan trukket Gage blier det en Selvfølge, at jeg ikke kan andet end antage Alt det saaledes ulovlig Oppebaarne (efterdi ingen bør lucrere ved en ulovlig Handling) bør tilbagebetales, ---. I henseende til Straffen for Statsraadens formeentlige ulovlige Fremgangsmaade henholder jeg mig tildeels paa Grund af vor Statsforfatnings Nyehed, tildeels fordi Loven mangler Straffebestemmelse i det omhandlede Tilfælde til Motzfeldts og henseende Omkostningernes Bestemmelse til Langbergs Meening ---.»

Høyesteretts justitiarius, som etter reglementet voterte nest sist, stemte for Mandix' konklusjon, hvilket også Riksrettens president, Krohg, gjorde.

Dermed hadde syv dommere stemt for full frifinnelse, mens tre dommere stemte for mulkt og tilbakebetaling. Syv dommere stemte bare for tilbakebetaling, hvorav 1 stemte for å dømme Fasting til tilbakebetaling av hele 9000 spesidaler, slik aktor hadde påstått.

Etter voteringen ble følgende dom «antaget» av samtlige dommere:

«Statsraad Thomas Fasting, Commandeur med Storkors af Sværdordenen og Ridder af Dannebrog, bør tilbagebetale Statscassen den fra 31te Martii 1815 til Aarets Udgang 1817 uden lovlig Hjemmel oppebaame Gage som Commandeur i Søeetaten med 3868 /: tre tusinde aatte hundrede og sexti og aatte:/ Speciedaler. 96 Skilling samt udrede i Sallarium til Actor, Høiesterets Advocat Aars 200 /: to hundrede :/ Speciedaler, saavelsom og til Høiesterets Budene Hansen og Røsholm for Stævningers Forkyndelse, Møders Tilsigelse med videre, ialt 30 :/ tredive :/ Speciedaler; men for øvrigt bør han for Actors videre Tiltale i denne Sag frie at være.»

Det ble også enstemmig vedtatt av sakens akter ikke skulle trykkes og offentliggjøres ved offentlig foranstaltning.

Spørsmål

1 Diskuter om en liknende sak kunne bli anlagt for Riksretten i dag.

2 Kan det i dag reises sak for Riksretten om erstatnings- eller tilbakesøkningskrav uten at det samtidig reises sak med krav om straff? 

Til toppen