Johs. Andenæs, Arne Fliflet

Statsforfatningen i Norge, 10 utg

Saken mot statsråd grev Wedel Jarlsberg 1821-22

2 Saken mot statsråd grev Wedel Jarlsberg 1821-22
(Saken er inntatt i Dokument nr. 1 (1930) side 22 flg.)

Grev Wedel var statsråd og sjef for Finansdepartementet fra 27. november 1814 til 5. oktober 1822.

I tiden 1815-16 og i 1818 gjorde den norske stat forskjellige transaksjoner med engelske handelshus som medførte tap for staten fordi handelshusene gikk konkurs (fallitt). Det var Finansdepartementet som hadde stått for avtalene på statens vegne og som departementets sjef var Wedel den konstitusjonelt ansvarlige.

Professor Francis Sejersted skriver om dette («Norges historie», bd. 10, «Den vanskelige frihet 1814-1851», Oslo 1978 s. 64):

«... for å få likvider i statskassen (hadde Wedel) solgt blåfarge og arsenikk for statens regning til et handelshus i Amsterdam (Widdick & Wendell) og drevet vekselhandel med et bankierfirma i London (Tottie & Compton). På grunn av at de to hus gikk fallitt, hadde transaksjonene påført statskassen et tap på 130000 spesiedaler.»

Spørsmålet ble reist om Wedel hadde gått ut over de fullmakter han hadde etter den nye forfatningen. Professor Sejersted påpeker (s.s.) at Wedel under eneveldet også «hadde gjort transaksjoner på vegne av det offentlige, men det var under eneveldet. Den nye konstitusjon satte trangere grenser for en offentlig embetsmanns bevegelsesfrihet.»

Tiltalen inneholdt to hovedposter. I den første hovedpost ble grev Wedel anklaget for på egen hånd, uten spesiell autorisasjon og uten å referere saken i statsråd, på statens vegne å ha solgt et betydelig parti blåfarve, arsenikk og kobber som tilhørte staten. Anklagen gikk videre ut på at salgene ikke hadde skjedd ved auksjon, slik man vanligvis skulle gjøre det med offentlige midler. Varene var istedet «afskikede til et udenlandsk usikkert og uredelig Huus».

I den andre hovedpost var grev Wedel tiltalt for at han i 1818 hadde opprettet et vekselkontor under sitt departement og ved dette kontor å ha drevet vekselhandel og foretatt forskjellige kostbare vekselomsetninger som førte til betydelige tap for statskassen.

Riksrettssaken ble anlagt «nærmest som uttrykk for den raadende misstemning over det finansielle tryk, hvorfor man især kastet skylden paa Finansdepartementet og dettes chef». (G. Hallager, Norges Høiesteret 1815-1915, Første Bind, Kristiania 1915 side 153-154.)

Fra voteringen i Riksretten
Assessor Langberg var førstvoterende. Innledningsvis ga han uttrykk for at Riksretten ikke kunne ta under pådømmelse sivile erstatningskrav uten som tillegg til krav om straff. «Kan straf altraa ei finde sted bortfalder Spørgsmaalet om Erstatning.» Langberg fortsatte:

«Uden Tvivl viser dog Grund L. § 30 i Forening med §§ 5, 13 og 15, at ikke engang alle Forbrydelser end sige enhver Forseelse af en Statsraad i hans Embede ere Gjenstand for Rigs-Rettens Undersøgelse og at det egentlig kun er Brud paa Constitutionen eller Lunkenhed i dens Haandhævelse eller Tilsidesættelse af væsentlige Embeds Pligter, som begrunde Rigsrets Action. Denne sidste Sætning er imidlertid ikke saa evident, at jeg paa den tør bygge nogen Dom saa meget mindre som Rettens Pluralitet vel ikke antager denne indskrænkede Fortolkning af G L' s Ord. Jeg vil derfor antage, at enhver Embedsforbrydelse af en Statsraad kan paatales for Rigsretten. Det principale Spørgsmaal bliver ikke desto mindre, om de her paaklagede Handlinger ere saadanne at de fortiener Straf. Da det i Almindelighed kun er den lovstridige Villie som fortjener Straf og Actor, saavelsom den Committee efter hvis Indstilling Action er anlagt, udtrykkelig erklære, at Handlingerne ere foretagne i den bedste Hensigt, saa opstaar heraf allerede Formodning om at Straf er uanvendelig. Men da ogsaa Skiødesløshed og Uagtsomhed paa Lovens Bud kan være strafværdig og virkelig er det hos den Embedsmand, hvis Stilling fordrer særdeles Agtpaagivenhed, saa anseer jeg mig fremdeles forpligtet til at undersøge, om enten nogen udtrykkelig Lov eller nogen Lovs Analogi er overtraadt ved de paaklagede Handlinger; thi skulde dette ikke være Tilfældet, saa vilde det endog være stridende med Grund L § 86 og sund Fornuft at straffe den Anklagede. Actor saavel som ovennævnte Commitee erkiender, at ingen udtrykkelig Bestemmelse i Grund L. er overtraadt; derimod skal Grundlovens Analogie og den private Lovgivnings-Bestemmelser om Bestyrelsen af offentlige Midler være tilsidesat. ---»

Langberg drøftet om grev Wedel kunne bebreides for å ha solgt blåfarven, arsenikken og kobberet uten å ha forelagt saken i statsråd.

Langberg mente at saken ikke var av en slik karakter at den naturlig hørte hjemme i statsråd hos kongen jf. Grunnlovens § 28. Om dette sa han:

«- - - Grundlovens § 28 bestemmer at Forestillinger om Embeders Besættelse og andre Sager af Vigtighed skal foredrages i Statsraadet o.s.v. Hvilke Sager der skal ansees som vigtige er vel neppe muligt in abstracto at afgjøre, ligesaalidt som det med Vished lader sig afgjøre, hvilke Sager Grundlovens Forfattere har tænkt sig med vigtige. De tilsyneladende meest ubetydelige Sager kunne formedelst deres uforudseelige Følger blive af yderste Vigtighed og omvendt. Seer man imidlertid hen til Ordenes Forbindelse, og det givne Exempel, Embeders Besættelse, saa synes det som Lovgiverne nærmest have tænkt sig de Sager som Kongen selv har forbeholdt sig at afgjøre og som ikke specialiteter ere henlagte til noget Detp.s Ressort. Af denne Beskaffenhed synes ikke den her paaklagede Handling at være. Det er in confesso, at det henhørte til Finans-Dept.s Virksomhed at realisere de omhandlede Varer. Der var ikke Spørgsmaal om disse Varer skulde avhændes eller ikke; det var derimot en afgjort Sag, at de skulde realiseres deels for dermed at bestride Værkets Udgivter hvortil ingen Sum i Budgettet var anviist, deels for at Indtægten kunde komme Statscassen tilgode; det var altraa allene om Afhændelsesmaaden her kunde være noget Spørgsmaal, men heller ikke i denne Henseende troer jeg at det kunde være Pligt for Anklagede in casu at gjøre noget Referat i Statsraadet, efterdi her ikkuns var Spørgsmaal om denne Afhændelsesmaade i et enkelt Tilfælde, hvor den sædvanlige Form formedelst indtrufne Omstændigheder ei kunde følges, men ikke om en stedsevarende Forandring i en enkelt Administrations- eller Forvaltnings Green. Det er nemlig kun i sidste Tilfælde at Statsraadernes Instrux gjør det dem til Pligt at gjøre Referat, og da dette er det eneste Punct i Instruxen som kunde være mod Tiltalte skal jeg forresten ikke videre omhandle den.»

Aktor hevdet at de solgte varer skulle ha vært solgt på auksjon, men at de uriktig var blitt solgt gjennom et utenlandsk handelshus. Auksjon var den måten som var forsvarlig og best samstemte med sedvanerett, en analogisk anvendelse av reglene som gjaldt om umyndiges midler og forøvrig best samsvarte med Grunnlovens § 75 a og b.

Førstvoterende fant det ikke bevist at kravet om auksjonssalg fulgte av sedvane-rettslige regler. Heller ikke fant han at auksjonssalg var den gunstigste salgsmåte for staten. Det var dessuten dokumentert at salget gjennom handelshuset var eneste praktisk mulige salgsmåte under de rådende forhold. Opprettelsen av et vekselkontor under Finansdepartementet kunne tiltalte ikke bebreides for. Under eneveldet hadde lignende vekselforretninger funnet sted og det i 1818 opprettede vekselkontor var opprettet etter mønster av det tidligere under eneveldet organiserte vekselkontor. Vekseltransaksjonene kunne ikke sees å ha vært i strid med Grunnlovens § 75 a og b, som aktor hadde hevdet. Aktor hadde gjort gjeldende at ved å trekke veksler på utenlandske handelshus, ble det i realiteten tatt opp lån på rikets kreditt, jf. Grunnlovens § 75 b, noe bare Stortinget var berettiget til. Førstvoterende var ikke enig i dette, og sa bl.a.:

«- - - Imidlertid kan dog neppe antages at Grundlovens § 75 ved at forbeholde Storthinget at gjøre Laan paa Rigets Credit har tænkt sig saadanne Operationer, som kun gjøres for at redde sig af øieblikkelige Forlegenheder, og som ere væsentlig forskiellige fra ordinaire Laan deri at man ei egentlig erholder Penge derved, men blot vinder Tid i Henseende til Betalings Terminen. Committeen erkiender ogsaa selv at Grundloven ei kan have tænkt paa dette Slags Negotia og at samme ei kan være indbefattede under Grundlovens Bestemmelser om Statslaan, i det den udtrykkelig erklærer, at ingen bestemt Artikel i Grundloven derved er overtraadt. At herved skulde være handlet mod Grundlovens Aand, kan jeg ei heller antage, da Anklagede blot paa bedste Maade har hiulpet Staten ved Midler som ikke ere ved Lov forbudne. Hvad in specie Tabet ved Tottie & Comptons Fallit betræffer, er det ikke oplyst at mindste Grad af Uforsigtighed fra Dept' s Side har fundet Sted; thi da Huset stod i Accept for en langt større Sum, end Dept. havde remitteret og da Dept vanskelig kunde forebygge at disse Remisser indfløde i Husets Cassa, forinden hine Accepter vare indfriede, og det vel ikke heller var rimeligt at affordre Huset Caution, en Fordring som vel neppe er hørt mellem Handlende, saa indsees ikke at nogen Forseelse i denne Punct kan være Dept. tilregnelig. Det samme uhæld som her er truffet Staten, er ogsaa truffet adskillige kyndige Handelsmænd. Om det forresten ikke kan nægtes at Anklagede i disse Foretagender har handlet noget raskt og dristigt, saa følger dog ei heraf at han har handlet ulovligt, og det er i al Fald at beklage, at man først har paatalt disse Foretagender efter at et betydeligt Uheld var indtruffet. Havde dette Uheld ikke indtruffet, vilde man vel ligegsaa meget have lovpriset Anklagedes Utrættelighed, Genie og Opfindelses-Evne i at skabe sig Hjælpemidler til at opfylde Statens Forpligtelser der hvor de anviste Kilder vare utilstrækkelige eller udtørrede som man nu laster ham.»

Førstvoterende stemte for full frifinnelse av tiltalte.

Annenvoterende, assessor Motzfeldt, var enig i at det ikke kunne bli tale om å straffe tiltalte. Han var imidlertid ikke enig i at man dermed var avskåret fra å pådømme erstatningsspørsmålet, og drøftet derfor også spørsmålet om tiltalte kunne dømmes til å betale erstatning. Motzfeldt mente at salgene, i samsvar med den alminnelige hovedregel, skulle ha skjedd ved auksjon. Det forelå etter dommerens mening ikke spesielle grunner som kunne berettige unntak fra denne regel. Etter Motzfeldts mening skulle også salget ha vært behandlet i statsråd, da det var en sak av viktighet fordi salgene representerte så meget som 1/15 av statens samlede inntekter.

Vekselkontorets opprettelse og vekselomsetning kunne ikke føre til noe erstatningsansvar for tiltalte. Lignende disposisjoner hadde nemlig Stortinget tidligere akseptert i andre tilfeller. Motzfeldt konkluderte med at grev Wedel skulle erstatte staten det tap den hadde lidt ved salgene av arsenikk, blåfarve og kobber.

Tredje voterende, assessor Omsen, konkluderte i likhet med førstvoterende, Langberg, for full frifinnelse.

Fjerde, femte og sjette voterende, assessorene Mandix, Kiønig og Debes, stemte også for full frifinnelse.

Fra Lagtinget voterte Arntzen og Bendz for full frifinnelse. Tønder stemte med Motzfeldt. Tank stemte for frifinnelse, mens Elieson og Qvam var enige med Motzfeldt. Falsen stemte for frifinnelse, noe også Høyesteretts justitiarius Bull og Riksrettens president Sibbern gjorde. Dermed hadde 11 stemt for full frifinnelse, mens fire stemte for at tiltalte skulle betale erstatning. Flertallet av dommerne forutsatte imidlertid at Riksretten kunne pådømme skadeserstatningskrav uavhengig av om den domfelte også ble ilagt straff.

Riksrettens dom gikk etter dette ut på at «statsraad Johan Caspar Herman Greve af Wedel Jarlsberg, ..., bør for Actors tiltale i denne sak frie at være».

Saksomkostningene skulle betales av statskassen.

Spørsmål

1 Hvilke rettslige problemstillinger i denne saken kan være av betydning også i dag?

Til toppen