Johs. Andenæs, Arne Fliflet

Statsforfatningen i Norge, 10 utg

Saken mot statsråd Vogt 1845

6 Saken mot statsråd Vogt 1845
(Dommen er inntatt i Dokument nr. 1 (1930) side 89 flg.)

Sakens bakgrunn

15. september 1845 besluttet Odelstinget å reise tiltale for Riksretten mot statsråd Jørgen Herman Vogt, sjef for Finansdepartementet. I tiltalebeslutningen («actionsdecretet») het det at statsråden hadde bevirket

a den kongelige resolusjon av 8.9.1842, hvor det ble nektet fullbyrdelse av det 10. ordentlige Stortings beslutning av 18. og 19. mai 1841, angående tollprosentene for Stavangers og Drammens tollinspektorater, og

b for å ha bevirket den provisoriske anordning av 4.12.1843 om innførselskontroll av råjern og gammelt jern.

Riksrettssaken mot statsråd Vogt reiste to forfatningsrettslige hovedspørsmål; for det første om rekkevidden av og forståelsen av Grunnlovens § 75 i om Stortingets rett til å «revidere de midlertidige gasje- og pensjonslister» og for det annet om rekkevidden og forståelsen av Grunnlovens § 17 om den provisoriske anordningsmyndighet. Saken er omtalt i G. Hallager, Norges Høiesteret 1815-1915, Første Bind, Kristiania 1915 side 286 flg.

Spørsmålet om de midlertidige gasje- og pensionslister, jf Grunnloven § 75 i

Grunnloven § 75 i har i dag vesentlig historisk interesse. Bestemmelsen bygger på situasjonen slik den var i tiden 1814-1869 da Stortinget bare var samlet i en periode hvert tredje år. I tiden Stortinget ikke var samlet, hadde Regjeringen myndighet til midlertidig å opprette stillinger og bestemme lønninger og pensjoner. Når Stortinget trådte sammen, måtte de lønninger og pensjoner som det i mellomtiden var truffet bestemmelser om av Regjeringen, gjennomgås og revideres av Stortinget. Bestemmelsen forutsetter at Regjeringen har myndighet til midlertidig å opprette embeter og fastsette lønninger og pensjoner.

Det første spørsmål som måtte avgjøres av Riksretten – om Stortingets myndighet vedrørende gasje – og pensjonistlistene – har i dag stort sett bare historisk interesse. I forrige århundre – sålenge Stortinget bare var samlet hvert tredje år og før Stortinget ble samlet hvert år – hadde spørsmålet større praktisk betydning. Når Stortinget kom sammen, ble det fra Regjeringens side oversendt Stortinget en liste over de gasjer og pensjoner som midlertidig var fastsatt i den tiden Stortinget ikke hadde vært samlet. Disse gasjer og pensjoner var av Kongen (Regjeringen), i påvente av at Stortinget kunne treffe endelig bestemmelse, gjort «midlertidige», derav uttrykket «midlertidig gasje- og pensjonsliste».

Tiltalepunktet om de midlertidige gasje- og pensjonslistene hadde sin bakgrunn i følgende: Tollvesenets tjenestemenn fikk, foruten en fast gasje, en viss, nærmere bestemt andel av de tollavgifter som ble betalt i vedkommende distrikt. Før Grunnlovens tid ble disse tillegg, som var fastsatt i prosent av tollinntektene, ikke betraktet som gasje og Kongen regulerte prosentene ut fra det som ble funnet rimelig og forsvarlig. Etter 1814 fortsatte Regjeringen å fastsette prosentene. I 1836 begynte Stortinget å gjennomgå – og endog forandre – de av Regjeringen fastsatte prosenter. Stortingets reguleringer av tollprosentene ble knyttet til størrelsen av tolltjenestemennenes inntekter. Steg disse inntektene over visse beløp, ble prosentene de tilkom redusert.

Stortinget drøftet flere ganger hvilke endringer som kunne gjøres i ekstrainntektene til tolltjenestemennene. Stortinget mente at både prosentsatser og inntektsgrenser kunne endres.

Riksretten kom til at prosentene ikke kunne endres av senere Storting, dersom Stortinget først hadde truffet beslutning om disse. Derimot var det anledning til for senere Storting å gjøre endringer i inntektsgrensene.

Riksretten kom enstemmig til at Vogt ikke kunne dømmes etter første post i tiltalen.

Spørsmålene om grensene for den provisoriske anordningsmyndigheten etter Grunnloven § 17

Den annen post i tiltalen gjaldt rekkevidden av Grunnloven § 17. Bakgrunnen for tiltalen var at Regjeringen ved provisoriske anordninger hadde bestemt å legge innførselstoll på råjern og gammelt jern. Hensikten med Regjeringens beslutninger var å bedre stillingen for de norske jernverker i konkurransen med det utenlandske råjern som var langt billigere enn det norske jern.

Aktor hevdet at selv om Grunnloven § 17 hjemlet Kongen adgang til å gi provisoriske anordninger om «Handel, Told, ...», var dette kun en adgang til å gi supplerende bestemmelser om tollens innkreving. Kongen kunne ikke regulere selve tollsatsene med hjemmel i § 17. I alle fall, mente aktor, kunne § 17 bare benyttes til å nedsette eller oppheve toll, ikke pålegge ny toll. I såfall ville Kongen utøve beskatningsrett som etter § 75 lå eksklusivt til Stortinget. (Til grunn for denne anførsel lå en frykt for at Kongen da også ville kunne bruke de merinntektene som derved ville komme inn til statskassen til formål som Stortinget ikke hadde kontroll over.)

Forsvareren mente at Stortinget tidligere ikke hadde hatt noe å innvende mot nedsettelse av toll ved provisorisk anordning. I alle fall mente han at Kongen måtte kunne treffe bestemmelser om toll når dette skjedde for å avverge skade eller fare som truet handelen eller næringsveiene.

Førstvoterende, assessor Lasson, mente at den provisoriske anordningsmyndighet også omfattet adgang til å gi og oppheve tollsatser – altså gripe inn i tolltariffen. Alle begrensninger som var søkt lagt på anordningsmyndigheten syntes førstvoterende var kunstig. Han mente at «de fremlagte historiske Data vise, at Ordet Told maa forstaaes som Toldsatser og at det endog angaar Toldpaalæg».

Annen voterende, assessor Lange, og tredje voterende, assessor Ottesen, var stort sett enige med førstvoterende.

Fjerdevoterende, assessor Smith, var uenig med de foregående om rekkevidden av den provisoriske anordningsmyndigheten. Han henviste til den tredje grunnsetning som Riksforsamlingen vedtok i 1814 om at «Folket bør ene ha rett til å la seg beskatte gjennom sine representanter». Grunnloven § 17 måtte sees som en unntaksregel. Han mente derfor at den provisoriske anordningsmyndighet bare kunne brukes til å gi bestemmelser om tollforvaltningen, – innkrevingen, ikke til å gi og oppheve tollsatser. Assessor Smith kunne verken akseptere at Kongen kunne pålegge nye, nedsette eller oppheve tollbestemmelser for å hindre at næringsveiene led osv. Selv om statsråd Vogt hadde handlet i strid med Grunnloven, ville han imidlertid ikke dømme Vogt til straff. Assessor Smith mente at Grunnloven § 17 måtte forstås slik at den forbød Kongen å gripe inn i tollsatser som var fastsatt av Stortinget slik at det bare gjensto en adgang for Kongen å gi tollpålegg når Stortinget ikke hadde gitt bestemmelser om pålegg i tolltariffen.

«Naar Grundlovens § 17 som Betingelse for samme Anvendelse med Hensyn til de provisoriske Anordningers Udgivelse, foreskriver, at disse ei maae stride mod Constitutionen og de af Storthinget givne Love, da kan jeg ikke indsee rettere end at en Beslutning af Kongen, der forhøier en af Storthinget given Toldsats eller indfører ny Told paa en Vare, der før var toldfri, er i directe Strid med Constitutionen aldenstund det, saavidt jeg indseer, ei kan nægtes, at det er Storthinget, der tilkommer den constitutionelle Myndighed at paalægge Skatter. Man indvender vel, at der i saadanne Tilfælde ei existerer Strid mellem Kongens Anordning og Storthingets Beskatningsret, men at disse skal kunne bestaae ved Siden af hinanden, men erkjender udtrykkelig, at Kongen ei skal kunne røre ved Toldsatserne, enten nedsætte, forhøie &c fra Beskatningens Standpunct, han skal ei kunne paalægge Borgerne nogen Byrde eller skaffe Statscassen Indtægt, men han skal alene efter Omstændighedemes Bydende, for at afværge Skade for Næringsveiene, kunne gribe ind i eller forandre Storthingets Bestemmelser. Men jeg spørger, hvorledes faaer man ind disse Indskrænkninger? § en siger, ei at han skal kunne anordne om Told, naar Handel og Næringsveie det udkræver, og hvem skal retteligen afgjøre, naar Kongen og Raadet siger, at Omstændighederne kræver det, men Storthinget siger Nei? Uendelige Conflicter vilde opstaae og kan man uden de tydeligste Ord antage, at Grundlovsconcipisteme have gjort sig skyldige i en saadan Ubestemthed og Utydelighed i Afgrænsningen af de constitutionelle Magters vigtigste Functioner».

Selv om Grunnloven § 17 var overtrådt ville assessor Smith ikke dømme Vogt til straff. Han mente at «- - - det er saa langt fra, at Statsraaden har lagt Ukyndighed eller ond Villie for Dagen, at det Modsatte fremgaar af Sagens Documenter, der vise, at Statsraaden med samvittighedsfuld Omhu har givet Kongen det Raad, som han antog stemmende med Constitutionen og Lovene».

Femte og sjette voterende, assessorene Bruun og Hjelm, sluttet seg til Lasson uten egne merknader. Syvende voterende, assessor Motzfeldt, var enig med Smith. Han ga blant annet uttrykk for at

«- - - om der ikke staaer Ordet «udelukkende» i § 75a, saa ligger det dog i constitutionel Statskik, at Beskatningsretten under hvilkensomhelst Form residerer hos Folket og jeg mener det maae en bedre Hjemmel end den der søges i § 17 til for at Kongen skal kunne paalægge Told i samme Øieblik som Kongen erkj ender, at Storthinget paalægger Skatter og Told ganske uafhængig af ham».

Av lagtingsmedlemmene sluttet flertallet seg til Smith og Motzfeldt.

Spørsmålet om Riksrettens oppgaver – en straffedomstol eller konstitusjonell konfliktdomstol

Fjerde voterende, assessor Smith, ga uttrykk for en oppfatning av Riksrettens oppgaver som det kan være grunn til å merke seg. I tidligere riksrettssaker hadde det av flere blitt understreket at Riksretten var en straffedomstol, en domstol som utelukkende hadde som oppgave å gjøre strafferettslig ansvar gjeldende. I likhet med det som hadde skjedd i tidligere saker, ble det også i saken mot Vogt bedt om at Riksretten i domskonklusjonen tilkjennegav sitt syn på sakens realitetsspørsmål. Assessor Smith viste en større imøtekommenhet til dette ønske enn det som tidligere hadde vært tilfelle. Han ga uttrykk for at

«- - - uagtet ethvert Spørgsmaal om Ansvar for Statsraad Vogt maa bortfalde, saa troer jeg dog, at Rigsretten kan og bør tilkjendegive, at Retten ei deler den af Regjeringen bifaldte Fortolkning. Jeg er i Tvivl om, hvorledes saadant skulde kunne tilkjendegives, men ligesaavist som det vilde være hensigtsmæssigt for Fremtidens Skyld, at Rigsretten tilkjendegiver, hvorledes Rettens Pluralitet har fundet at Grundlovens Bud retteligen burde have været forstaaet, ligesaavist er det at det før er skeet. - - -»

Smith ville derfor imøtekomme ønsket om i domsslutningen å gi uttrykk for frifinnelsesgrunnen.

Syvende voterende, assessor Motzfeldt, mente også at Riksretten i domskonklusjonen skulle gi uttrykk for sin oppfatning om rekkevidden av Grunnlovens § 17. Han uttalte bl.a.:

«Som Grund for at gjøre saadant Tillæg i Conclusionen som af Smith foreslaaet, taler Praxis og Sagens Natur, da Rigsretten i de fleste Tilfælde maae fortolke Grundloven, ligesom dens Fortolkning vel vil blive respecteret. At Rigsretten kan fortolke Grundloven og gjøre Tillægget qvæstionis bestyrkes ved Criminallovens Revisionscommissions Arbeide, hvori det hedder, at Meningen med Rigsretten er at faae anerkjendt en Statsretsgrundsætning, som Vedkommende ikke har villet anerkjende.»

Flertallet i retten ville gi et tillegg i domskonklusjonen som tilkjennega Riksrettens mening.

Dommen ble deretter lydende:

«Forsaavidt Chefen for den Kongelige Norske Regjerings Finants- Handels-, og Told Departement, Statsraad Jørgen Hermann Vogt, Commandeur af den Kongelige Nordstjerne-Orden med Storkors, Ridder af den Keiserlige russiske St: Anna Ordens første Classe tiltales for at have bevirket den Kongelig Resolution af 8de September 1842, Hvorved nægtedes Fuldbyrdelse af løde ordentlige Storthings Beslutninger angaaende Nedsættelse af Toldprocenterne for Stavangers og Drammens Toldindspecteur-Embeder, frifindes han for Odelsthingets Tiltale; ligesaa bør han, forsaavidt angaaer den under Actionsdecretets 2den Post paaklagede Handling, som grundet i en efter Omstændighederne ikke tilregnelig Misforstaaelse af Grundloven for Tiltale fri at være. Actor, Høiesterets advocat Lous og den i Sagen udnævnte Defensor, Høiesteretsadvocat Stang tillægges i Sallarier hver 300 – tre hundrede – Spd. Hvilke tilligemed Sagens øvrige Omkostninger, hvoriblandt Betaling for Oversættelser til vedkommende Translateur ifølge Sportelloven og 30 – tredive – Spd. i alt til Budene, udredes af Statscassen. –»

Riksretten besluttet enstemmig at sakens akter ikke skulle trykkes på offentlig bekostning.

Spørsmål

1 Riksretten tilkjennega et standpunkt til tolkningen av § 17 forsåvidt gjaldt uttrykket «toll». Hva mente Riksrettens flertall om forståelsen av uttrykket «toll» i § 17?

2 Hvilket syn hadde Riksrettens flertall på spørsmålet om rettens oppgave som straffedomstol og som konstitusjonelt konfliktløsningsorgan?

Til toppen