Johs. Andenæs, Arne Fliflet

Statsforfatningen i Norge, 10 utg

Saken mot statsråd Haxthausen 1814-16

1 Saken mot statsråd Haxthausen 1814-16
(Dommen er inntatt i Dokument nr. 1 (1930) side 1 flg.)

Sakens bakgrunn

Krigen mot Sverige og nederlaget sommeren 1814 skapte mye frustrasjon, uro og misnøye i befolkningen. Det var den alminnelige mening at Haxthausen, som formann i den Kommissariatskommisjon som sto for ledelsen av krigføringen, hadde en vesentlig skyld for utfallet av felttoget i 1814. Man trodde også at Haxthausen hadde gitt for mørke skildringer av hærens provianteringsforhold under de forhandlinger som gikk forut for konvensjonen på Moss 14. august 1814. (G. Hallager, Norges Høiesteret 1815-1915, Første Bind, Kristiania 1915 side 81). Den offentlige misnøye førte bl.a. til at det allerede rundt 25. august 1814 ble nedsatt en såkalt «overkrigskommisjon», med mandat å undersøke «de mulige Uordener og formentlige Fejl, hvorover den offentlige Stemme saa højlig beklager sig». Kommisjonen, som med dagens terminologi kan sies å ha vært en granskingskommisjon, ble nedsatt på grunn av et sterkt press som den offentlige misnøye hadde skapt.

Statsråd og generalløytnant Fredrik Gottschalk von Haxthausen var én av dem misnøyen særlig ble rettet mot. En folkemasse som gjorde oppløp mot Haxthausens eiendom på Lille Frogner (nå i gaten Lille Frogner allé i Oslo) ble først beroliget da det ble lovet at saken mot Haxthausen skulle bli nærmere undersøkt.

Haxthausen var født 14.7.1750. Da han i 1809 motvillig ble sendt til Norge, hadde han en allsidig militær løpebane bak seg. Haxthausen ble statsråd 19. mai 1814, og fungerte som det til utgangen av august 1814. På grunn av den sterke kritikken mot ham, «nedla» han samtlige av sine embeter i august 1814 og ba samtidig om å få sitt forhold undersøkt. Resultatet av kommisjonens undersøkelser ble forelagt for det overordentlige Storting høsten 1814, etter at Stortinget hadde truffet vedtak om å innhente resultatet av undersøkelsene. 19 november 1814 besluttet Stortinget at saken skulle oversendes Regjeringen, med anmodning om «til Nationens Beroligelse at se Undersøgelserne fremmede med muligste Hurtighed og Nøjagtighed, og Sagen ved endelig Dom paakjendt».

Resultatet av den ovennevnte overkrigskommisjonens undersøkelser ble fremlagt i en innstilling for Kongen. Kongen besluttet at det fra det offentliges side ikke skulle foretas noe, medmindre «nogen selv maatte forlange sit Forhold ved Dom paakjendt». 5 offiserer ønsket det, og dermed ble det nedsatt en ny overkrigskommisjon for å påkjenne resultatet av de undersøkelser de som den første overkrigs-kommisjon hadde gjort. Dermed ble det nedsatt en dømmende kommisjon, en spesielt opprettet domstol med oppgave å dømme i de saker som hadde vært gransket. Overkrigskommisjonen avsa dom 15. mars 1816 og Haxthausen ble frifunnet. Dommen ble innbragt for Høyesterett, som 17. desember 1816 også frifant Haxthausen (visstnok med justitiarii dobbeltstemme, idet voteringen viste 5 mot 5).

Misnøyen mot Haxthausen førte imidlertid også til at han ble anklaget for Riksretten. Odelstinget traff 22. november 1814 beslutning om å anklage Haxthausen, bl.a. for at han som statsråd skulle ha gitt uriktige og mangelfulle opplysninger om provianteringsforholdene under krigen med Sverige og i forbindelse med våpenstillstanden som kom i stand etter krigen. Disse uriktige opplysningene skulle ha virket motiverende på en del beslutninger i statsrådet.

Odelstingets anklage omfattet også at han ikke skulle ha sørget for å ha fått nedtegnet sine protester mot visse opplysninger om provianteringen, og dessuten for ved et tilfelle ikke å ha undertegnet statsrådsprotokollen.

Odelstingets anklagebeslutning lød:

«Odelsthinget finder ikke nogen Grund til at paaanke Statsraaderne Rosenkranz', Sommerhjelms, Collets, og Aalls Forhold i Anledning af hvad som er passeret i Statsraadet om og ved Afslutningen af Konventionen til Moss, da de have gjort sin Pligt.

Foranlediget af de indkomne Oplysninger decreterer Odelsthinget, at Statsraad Haxthausen for sin Opførsel som Statsraad, ved Ventilationerne i Statsraad, in specie angaaende den sluttede Vaabenstilstand og Konvention, og med hensyn paa de der aflagte og efter de indkomne Udskrifter af Statsraadets Protokol af ham selv derefter tildeels erkjendte urigtige Beretninger, som synes at have motiveret for endeel Statsraadets Beslutninger, skal sætten under Tiltale for Rigsretten.»

Bl.a. fordi det ikke var vedtatt noe reglement for Riksretten, trådte Riksretten ikke sammen i 1814.

På stortinget i 1815 kom saken opp på ny, og i Odelstinget ble det 4. oktober 1815 truffet ny beslutning om riksrettsanklage tilsvarende beslutningen året før. Konstituerende møte i Riksretten ble holdt 3. november 1815. Prosedyren ble holdt 13.-20. mars 1816. Haxthausen ble frifunnet, men måtte betale sakens omkostninger.

Om riksrettsdommens betydning

Riksrettsdommen er i dag vesentlig av historisk interesse. Reglene om opplysningsplikt i ansvarlighetsloven § 9 kan imidlertid sies å ha sin historiske bakgrunn i riksrettssaken mot Haxthausen. Domspremissene gir forholdsvis inngående beskrivelser og vurderinger av krigen og provianteringsforholdene. På vesentlig bevismessig grunnlag fant flertallet i Riksretten at det ikke kunne sies å ha vært gitt villledende, uriktige eller mangelfulle opplysninger. Flertallet i Riksretten mente Haxthausen ikke kunne lastes for den manglende underskrift da det ikke kunne sees å være noen plikt til for alle statsråder å underskrive statsrådsprotokollen.

Fra voteringen i Riksretten
Om den påståtte manglende aktivitet i statsråd 13. august 1814 og unnlatelsen av å nedtegne opplysninger i statsrådsprotokollen hadde aktor anført:

«—At da Christian Frederi(k) i Statsraadets Samling den 13 Aug. paa Moss erklærede, at Armeen var i den største Mangel paa Proviant hvilken gik saavidt, at den Arenfeldtske Brigade ikke havde Forraad for mere end 2 Dage, modsagde vel Tiltalte efter egen Forklaring og tildeels Vidnernes Prov dette, men at ingen af hans Protester findel indførte i Statsraa-dets Protokol.—»

Førstvoterende, justitiarius Berg, kommenterte denne del av tiltalen slik:

«Med Statsraaderne Colletts, Aalls, Diriks's, Rosenkrantz's, samt Amtmand Falsens Vidnesbyrd er det fuldkommen oplyst at da Christian Fred. for Statsraademe og øvrige Nærværende den 13 August 1814 skildrede Provianteringen saa yderlig slet, erklærede Haxthausen sig bestemt og endog saaledes at Christian Fred. fortørnedes imod saadanne Yttringer.— Imidlertid viser Statsraadets Protokol intet Spor til at saadanne Indvendinger har fundet Sted, da den blot indeholder Christian Fred:s Beslutning om Stilstanden og hans Motiver. At Statsraaderne og i særdeleshed Haxthausen ikke har tilført noget i den Anledning, kan tildeels have sin Grund deri, at Invendingerne foregik i Christian Fred.'s Kabinet, da han ikke personlig indfandt sig i den egentlige Statsraads Forhandling , saa at med Hensyn dertil, synes det i Protokollen Anførte tilstrækkeligt. Undersøges dette Tilfælde, med Hensyn til daværende Grundlov, da bestemmer dennes 32 §, at dersom noget Medlem af Statsraadet finder at Kongens Beslutning er stridende mod Statsformen eller Rigets Love, eller øjensynligen er skadelig for Riget, da er det Pligt at gjøre kraftige Forestillinger derimod, samt at tilføie sin Meening i Protokollen, da den der ikke saaledes her protesteret, ansees at have været eenig med Kongen og er ansvarlig derfor. Imod Statsformen skjønnes Stilstanden ikke at have stredet; ligesaalidet mod Rigets Love, enten private eller offentlige. Forsaavidt den indrømmede Fienden Frederi(k)steen kunde den maaske ved første Øyekast ansees stridende mod Grundlovens 25de §, men denne Fæstning var, som oven anmærket, allerede fuldkommen indsluttet, bombarderedes, og kunde ikke undsættes. Den maatte derfor ventes, alligevel at ville inden kort Tid falde og altsaa existerede et Nødstilfælde, med Hensyn hvortil Grundlovens Bestemmelse ikke kan eragtes skreven. At den var skadelig for Riget, kan ikke antages: det modsatte erkjendes endog i Stevningen, og den blev som det i Statsraadets Protokol nedskrevne tydeligt nok viser, valgt som et mindre Onde for at undgaae et formentlig større. Her existerede da altsaa egentlig intet af de Tilfælde, hvori Grundloven gjorde det Pligt, at protestere mod den tagne Beslutning. I alt Fald har, forsaavidt det urigtige i Christian Fred.s Yttringer om Provianteringens Tilstand ved Armeen angaaer, Protest eller Indvending fundet Sted fra Haxthausens Side, og da dette er bevist, bortfalder i det mindste den præsumtio juris, som vel er det eneste, der kunde opstaae i det Tilfælde hvor saadan Protest eragtes fornøden, men en Statsraad undlod at lade den protokollere efterat den var gjort. Actors 4de Ankepost mea saaledes ogsaa blive uden Virkning.—»

Førstvoterende ville altså frifinne Haxthausen på alle punkter. Forsvareren ville gjerne ha frifinnelsen nærmere motivert i domsslutningen, noe som må forstås på bakgrunn av at voteringen da var hemmelig. Selve domsavsigelsen og domsslutningen ville imidlertid være offentlig og det var da forståelig at Haxthausen ville ha frifinnelsesgrunnen nærmere angitt i denne.

Førstvoterende sa om dette:

«Han maa derfor aldeles frifindes for Actors Tiltale i denne Sag. Hans Defensor Overauditeur Hielm har tillige paastaaet hans Frifindelse ledsaget med en Kjendelse for, at han i alle Maader har i sit Embede som Statsraad forsaavidt paaklaget er, forholdt sig saaledes, som det af en retskaffen, ærekjær og fædrelandssindet Embedsmand kan ventes og fordres, og at han i Følge deraf er berettiget at indtræde i sit, indtil Sagens Uddrag, den 20 Aug. 1814 frivilligen nedlagde Statsraads-Embede. Hvad den paastaaede Erklæring angaaer, da synes den at være deels ufornøden, deels maaskee ikke engang at vedkomme Domstolen, der formentlig blot har at afgjøre, om en Tiltalt er skyldig eller uskyldig i den eller de ham imputerede Forseelser. Ved Dom at indsætte ham i hans nedlagte Statsraadsembede synes ogsaa ufornødent, da ikke en høiere Authoritets Bestemmelse eller Suspension har sat ham ud af Activitet i denne Henseende, men frivillig Nedlæggelse. Desuden er det neppe passende at give en saadan Dom, hvor det gjelder et Embede, hvorifra Hs. Maijestæt i følge Grundloven er berettiget til at afskedige ham, da en saadan Dom muligen kunde have Skinnet af at indlade sig i noget Hs. Mayestæt Vedkomende, og altsaa at gaae videre (!) end Rigsrettens Competance tillader. -»

Om avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet var det forskjellige oppfatninger. Førstvoterende ville frita Haxthausen for disse. Annenvoterende, assessor Mandix, ville imidlertid pålegge Haxthausen å betale omkostningene. Han mente at, selv om det ikke var grunnlag for å straffe Haxthausen, hadde han «dog ved sit eget uforsiktige Forhold ... paadraget sig Action ...». Flere av de andre dommerne var enig med assessor Mandix om saksomkostningene. Assessor Kiønig mente f.eks. at Odelstinget hadde hatt grunn til å reise sak ut fra de unøyaktige referater som var gitt. Justitiarius Bull mente at Haxthausen ikke kunne bebreides på en slik måte at han burde bære omkostningene. Han uttalte:

«Efter vor Lovgivning bør enhver Action være foregaaet af en præliminair Undersøgelse eller Forhør, førend nogen Action kan decreteres. Dersom en saadan preliminair Undersøgelse som let var muelig havde fundet Sted i denne Sag, finder jeg mig fuldkommen overbeviist om at denne Sag næppe havde været til. – Imidlertid erkiender jeg til fulde de Grunde der haver bevæget Odelsthinget paa den Tid, til umiddelbar og uden nogen saadan Undersøgelse at decretere Action; men da disse Grunde maae søges i de den Tid existerende særegne Omstændigheder, og paa den Tid forefalden Optrin, saa troer jeg at Actions Omkostningerne i nærværende Sag ikke kan falde Statsraad Haxthausen til Last.—»

Deretter avsa Riksretten følgende dom, som ble «antaget» av samtlige dommere:

«Statsraaden, Generallieutnant Frederik Gottschalck Haxthausen der i Følge det forrige overordentlige Storthings Odelsthings Decret af 22de November 1814, er sat under Tiltale for denne Ret, for sin Opførsel som Statsraad, ved Ventilationerne i Statsraadet, in Specie angaaende den sluttede Vaabenstilstand og Convention, og med Hensyn paa de der aflagde og efter de indkomne Udskrifter af Statsraadets Protocol, af ham selv derefter tildeels erkjendte urigtige Beretninger, som synes at have motiveret for en deel Statsraadets Beslutninger bør for Actors videre Tiltale i denne Sag fri at være. Dog bør han, da han ved sine mindre rigtige og indbyrdes uovereensstemmende Beretninger og Referater i Statsraadet, maa ansees at have givet Anledning til Actionen i Følge Rigsrettens Reglement § 18, at betale alle de af samme lovlig flydende Omkostninger, nemlig: til Capitain D'unker for Skyds og Reiseomkostninger 79 rbd, 44 s. N. V., til Lensmand Robsahm ligeledes 45 rbd 46 s., N. V. til Procurator Meidell 33 rbd 56 s. N. V., til Procurator Hass 54 rbd 60 s. N. V, til Secretair og Sorenskriver Thaulow 4 rbd 92 s. N. V, til Procurator Lunde 48 rbd. 22 s. N. V., til Procurator Gullichsen 24 rbd. S. V, til Høijesteretsbudene Hansen og Juel for Stevningers Forkyndelse 37 rbd. 48 s. N. V. og for deres Opvartning ved Rigsretten 50 rbd. rede Sølv, samt til Actor for Rigsretten, Høijesteretsadvocat Aars i Sallarium 800 rbd. rede Sølv og til Defensor Overauditeur Hielm, ligeledes i Sallarium 500 rbd. rede Sølv.»

Bare én dommer stemte for fellelse. De øvrige ville frifinne mot at tiltalte betalte omkostningene.

Spørsmål

1 Hvordan skal Riksretten i saken mot Haxthausen karakteriseres? Fungerte den som en straffedomstol eller som en konstitusjonell konfliktdomstol?

2 Er det treffende å si at Riksretten i saken mot Haxthausen ble brukt som et redskap av Stortinget mot kongemakten?

3 Kan det, ut fra dagens rettslige forestillinger, forsvares både å reise sak mot samme person for Riksretten, samtidig som det reises sak for de alminnelige domstoler. Hvilke forutsetninger måtte i så fall være tilstede for å godta slik «parallellføring» av straffesaker?

Til toppen