Johs. Andenæs, Arne Fliflet

Statsforfatningen i Norge, 10 utg

Saken mot statsråd Collett 1827

4 Saken mot statsråd Collett 1827
(Dommen er inntatt i Dokument nr. 1 (1930) side 49 flg.)

Sakens bakgrunn

«Denne sak var av Odelstinget anlagt dels paa grund av den voksende mistillid og uvilje mot Regjeringen og særlig mot Collett, som paa dette tidpunkt var i yndest hos Karl Johan, dels for at faa Riksrettens avgjørelse med hensyn til nogen omtvistede konstitusjonelle spørsmaal.» (G. Hallager, Norsk Høiesteret 1815-1915, I, s. 201.)

Odelstinget fattet i 1827 vedtak om å stille statsråd Johan Collett for Riksrett. Ifølge tiltalen («actionsdecret») av 1. august 1827 ble statsråden, som var sjef for det daværende Finans-, Handels- og Told Departement, satt under tiltale for tre forhold:

1 for å ha foranlediget tre gunnlovsstridige provisoriske anordninger av 27.4. og 24.5.1825 og 27.2.1826,

2 for ikke å ha sørget for utbetaling av en del pensjoner vedtatt av det 4. ordentlige Storting, og for å ha forelagt det samme Stortings reviderte gasje- og pensjonsliste for Kongen til godkjennelse, og

3 at forskjellige utbetalinger av statskassen var skjedd, dels i strid med og dels utenfor Stortingets beslutninger.

Fra voteringen i Riksretten
Spørsmålene om avvisning på grunn av at revisjonen av statsregnskapene ikke var ferdig behandlet.

Forsvareren hevdet at Riksretten måtte avvise saken fordi statsregnskapene ikke var revidert i henhold til Grunnlovens § 75 k. Riksretten kunne derfor ikke pådømme saken, ble det hevdet. I såfall ville Riksretten binde statens revisorer og deres myndighet til å desidere statsregnskapene på en bestemt måte.

Førstvoterende, assessor Lange, mente at avvisningspåstanden ikke kunne tas tilfølge. De utbetalingene som hadde funnet sted gjaldt for det første gasjer til stattholder og statsminister. Stortinget hadde vedtatt at disse skulle settes ned ved første ledighet, noe Kongen valgte å se bort fra og utbetale slik som tidligere. Videre hadde Regjeringen latt utbetale summer til byggeprosjekter utover det som var bevilget, samt innkjøpt to dampskip på statens regning, også uten bevilgningsmessig dekning.

Førstvoterende uttalte:

«Defensor har paastaaet denne Post i det Hele afvist, fordi Rigsretten ei kan indlade sig paa samme, uden at gjøre sig til et Revisions-Tribunal, eller at gjøre Indgreb i de Rettigheder som tilkommer Statsrevisionen og Storthinget; saa meget mindre formener han at dette kan skee, naar Regnskaberne ei endnu ere deciderede.»

Aktor hadde under prosedyren gjort gjeldende at dommen kunne ta reservasjon for hva revisjonen måtte komme til. Førstvoterende mente dette var irrelevant og påpekte at

«... her er Sp.maal om hvorvidt det paaankede Forhold er grundlovmæssigt eller ei, og at dette Sp.smaal ei kan afviises, fordi vedkommende Regnskaber ei endnu ere deciderede, naar Sagen dog frembyder tilstrækkelig Oplysning til af afgjøre det.»

Førstvoterende mente altså at saken måtte fremmes for tredje posts vedkommende. Annenvoterende, assessor Langberg, var ikke enig. Han mente Riksretten ikke kunne frifinne eller dømme uten først å ta stilling til spørsmål som lå til statsrevisjonen å ta stilling til. Han uttalte:

«... thi Rigsretten kan jo ikke komme til det Resultat enten at frikjende eller dømme Statsraad Collett skyldig til Straf, uden ved først at gjennemgaae Statsregnskaberne i de paaankede Poster og uden at reflectere over de paaankede Poster og uden at reflectere over de paaankede Udtællinger, og derfra at slutte sig til det Princip, hvorefter der er handlet.»

Han viste videre til at aktor hadde hevdet at formålet med søksmålet var å få påkjent lovligheten av de kongelige resolusjoner som dannet grunnlaget for de påtalte utbetalingene.

Til dette uttalte assessor Langberg:

«Naar det forøvrigt i Actors Instrux heder at Søgsmaalets Hovedøiemed i denne Post er at faae paakjendt Lovligheden af de Resolutioner, hvorefter Udtællingerne ere skeete, for derved at forebygge lignende i Fremtiden, saa synes Odelsthinget at have villet gjøre Rigsretten til Dommer imellem Storthinget og Kongen, hvilket ligger aldeles udenfor dens og enhver anden Rets Competence, da Tvistigheder mellem de constitutionelle Magter vanskelig lader sig afgjøre paa nogen anden Vei, end den Grundl. § 112 anviser.»

I følge Riksrettens endelige dom ble post 3 avvist som for tidlig anlagt «forinden de statsregnskaber, der indeholder de paaankede Utbetalinger ere reviderede og deciderede».

Spørsmålene om grensene for den provisoriske anordningsmyndighet etter Grunnloven § 17

De forfatningsrettslige hovedspørsmål Riksretten måtte ta stilling til var for det første grensen for kongens provisoriske anordningsmyndighet etter Grunnlovens § 17. For det andre var det spørsmål om kongen hadde sanksjonsrett overfor Stortingets vedtak om å revidere gasje- og pensjonslistene. For det tredje var det spørsmål om kongen hadde adgang til å la være å utbetale pensjoner som Stortinget hadde vedtatt og bevilget.

Statsråd Collett ble frifunnet for tiltalepunktet om de provisoriske anordningene fordi anordningene måtte «anses foranlediget av en etter omstendighetene unnskyldelig misforståelse av Grunnlovens § 17». Han ble også frifunnet for utbetalingene og nektelsene av utbetalinger av endel pensjoner og gasjer fordi disse handlinger «ikke skjønnes å stå i åpenbar strid med Grunnlovens forskrifter». Det var uomstridt at de provisoriske anordninger hadde grepet direkte inn i lov om Told- og Consumptionsvæsenet av 28.4. 1824 og Lov om Norges og Sveriges indbyrdes Skibsfart og Handel av 25.10. 1815. Anordningene var derfor klart i strid med lover vedtatt av Stortinget og sanksjonert av Kongen.

Forsvareren hadde imidlertid gjort gjeldende at Grunnlovens § 17 bare forbød anordninger i strid med lover som var vedtatt uten kongelig sanksjon. Dette ble hevdet å følge av ordlyden «de af Storthinget givne love». De lover som var vedtatt med Kongens sanksjon kunne således ikke sies å være «givne af Storthinget».

Til dette anførte førstvoterende:

«Men – om man end indrømmer, at Ordene paa en Maade kunne give en saadan Forudsætning Medhold, saa strider den dog saa ligefrem mod den Sprogbrug, Grundloven, overalt, hvor den taler om Lovgivningen, betjener sig af, at dens Urigtighed, ved at kaste et Blik paa denne Sprogbrug, formentligen maa blive indlysende. Saaledes siges det i § 75 under Lit A at tilkomme Storthinget at give og ophæve Love, uagtet § 78 viser, at der i de Tilfælde, som vel maae formodes at ville blive de hyppigste, udfordres kongl. Sanction førend en Lov kan antages at være fuldkommen bragt i Stand. Med Hensyn til den nye almindelige civile og criminelle Lovbog yttrer § 94 sig saaledes: at samme skal foranstaltes udgivet paa Storthinget, uagtet den kongl. Sanction vistnok ogsaa her er anvendelig. § 107 indeholder, at de nærmere Betingelser med Hensyn til Odels- og Aasædesretten fastsættes af Storthinget, uagtet det ikke heller kan have været Hensigten her at udelukke den kongl. Sanction, hvilken derfor ogsaa er meddeelt ved de angaaende denne Gjenstand allerede udgivne Love af 14 Juni 1816 og 26 Juli 1821. Efter Grundl. § 109 skal den nærmere Bestemmelse af den sammesteds indeholdte Grundsætning overlades til Storthingets Afgjørelse, uagtet her det samme gjælder (Lov af Ste Juli 1816). Efter Grundl. § 112 tilkommer det, naar Forslag til Forandring i Grundloven ere fremsatte, det nærte ordentlige Storthing at bestemme om Forandringen bør finde Sted eller ei, og dog har man Exempel paa, at saadanne Love ere meddeelte kongl. Sanction. I saa Henseende vil det være tilstrækkeligt at jeg paaberaaber mig Loven om Forholdet mellem Kjøbstædernes og Landets Repræsentanter af 8de Febr. 1816, der er saa meget mere mærkelig, som denne just indeholder en Forandring som det i § 59 er paalagt Storthinget at gjøre. Lægger man nu hertil, at det efter den paaberaabte § 75 Litr. a ogsaa tilkommer Storthinget at paalægge Skatter m. v. (cfr. § 18) og sammenholder man hermed de udgangne Skattelove, der alle er forsynede med kongl. Sanction, saa kan Grundlovens Talebrug og den Mening man i Praxis i lignende Tilfælde har tillagt samme, neppe med Føie være Tvivl underkastet. Det maae imidlertid indrømmes, at den Talebrug Grundl. saaledes troligen har vedligeholdt, ligesom den almindelige Regel i § 49, ifølge hvilket Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget, vilde have været mindre hensigtsmæssigen valgt, saafremt Kongen i det Hele deelte Lovgivningsmagten med Storthinget, og det lader sig altraa maaskee antage, at det er den Storthinget i § 79 meddeelte Rettighed som har foranlediget en saadan Udtryksmaade. Men deraf, at Grundlovens Udtryk maaskee er valgt med Hensyn til denne Rettighed kan ikke flyde, at disse Udtryk tvertimod hvad de paaberaabte §ers Tendens tydeligen viser, skulde være indskrænkede til de faae Tilfælde, i hvilke en Lov etter § 79 kan blive til uden kongl. Sanction.»

Førstvoterende viste også til at forsvarerens oppfatning hadde formodningen mot seg fordi Kongen da ville få fullstendig og konkurrerende lovgivningsmyndighet i forhold til Stortinget.

Førstvoterende fremholdt:

«Hs. Maj. vilde paa denne Maade i Grunden faae den hele Lovgivningsmagt angaaende de i § 17 nævnte Gjenstande i sine Hænder, og det er udentvivl just dette, man ved Indskrænkningen har søgt at forebygge. Naar defensor endelig har formeent at § 17 kun forbyder at give provisoriske Anordninger, der stride mod Principerne eller det Væsentlige i de af Storthinget givne Love, men at enkelte Modificationer ikke derved udelukkes, saa behøver man formentligen blot at see hen til Udtrykkenes naturlige og conventionelle Betydning, for at gjendrive denne Formening. Den første Ankepost er saaledes hvad den Fortolkning af § 17 angaar der ligger til Grund for samme, velgrundet, og skjønt den Feil, der i saa Henseende er begaaet, ikke kan antages at være forsætlig, men maa ansees foranlediget ved en Fortolkning, der ikke er blottet for tilsyneladende rigtige Grunde, saa bliver den dog saa meget større derved, at den vedkommende Statsraad, ved at have anvendt den tilbørlige Opmærksomhed paa hvad der angaaende den 17de § allerede forinden deels var forhandlet paa Storthinget og deels beviist offentlig paa Prent, maatte have kunnet undgaae den. De Forestillinger som er gaaede forud hine provis. Anordninger, vise imidlertid, hvor gavnlige og tildeels nødvendige man har anseet dem, og at de altsaa ere udgivne i den bedste Hensigt. Det sidstafholdte Storthing har erkjendt det Samme ved at ophøie dem til Love, og dette i Forbindelse med at den Fortolkning Statsraad Collett har fulgt, ikke er blottet for Grunde, og derhos ogsaa af andre end han selv har været antagen og fulgt maa udentvivl medføre, at han ikke i denne Deel af Sagen kan belægges med nogen Straf.—»

Førstvoterende mente at tiltalte hadde gjort seg skyldig i en «culpøs overtredelse av Grunnlovens § 17, samt likeså tildels ved sitt forhold med gasje- og pensjonslistenes foreleggelse til approbasjon», men vek tilbake for å stemme for strafffellelse.

Annenvoterende, assessor Langberg, var enig med Lange om fortolkningen av Grunnlovens § 17. Også flertallet av de øvrige voterende sluttet seg til Lange, noen med enkelte særbemerkninger.

Tredjevoterende, assessor Omsen, fant det heller ikke tvilsomt at Grunnlovens § 17 måtte forstås slik Lange hadde redegjort for. Han mente imidlertid fortolkningen var så klar at det ikke var grunn til å frifinne tiltalte. Omsen var i tvil om han skulle stemme for embetsfortapelse, men kom til at en mulkt fikk greie seg.

Fjerdevoterende, assessor Debes, som også sluttet seg til Lange, bemerket bl.a. at det

«dog visstnok må antas, at der kun gis tilfeller, i hvilken Kongen må kunne gjøre bruk av en sådan rettighet, når en overhengende fare, f eks. ikke tillater å oppebie den tid innen et Storting kan samles å ta beslutning.»

Når det gjaldt spørsmålet om straff, sa Debes at tiltaltes

«forhold røper en så høy grad av selvrådighet og er i sine følger så farlig, da Konstitusjonen derved rystes i sine grunnpilarer, at jeg hadde dømt ham fra det embete, hvis ikke hans utmerkete beskaffenhet, hans iver og vanskeligheten for en mann i hans alder å kunne sette seg tilbørlig inn i en konstitusjonell statsforfatning talte for ham».

Debes mente derfor at tiltalte måtte dømmes til en bot på 800 spesiedaler.

Bare noen få dommere ville gi Collett medhold i sin grunnlovstolkning av § 17, og et klart flertall hadde dermed slått fast at Kongens provisoriske anordningsmyndighet ikke kunne gripe inn i noen lovgivning som var vedtatt av Stortinget, enten den var sanksjonert av Kongen eller ikke.

Spørsmålene om gasje- og pensjonslistene

Her var det to spørsmål Riksretten måtte ta stilling til:

1 Om Kongen hadde adgang til å la være å utbetale pensjoner Stortinget hadde vedtatt, og

2 om det var galt å forelegge de av Stortinget reviderte gasje- og pensjonslister for Kongen til godkjennelse (sanksjon).

Om punkt 1:

Forsvareren mente at spørsmålet om plikten til å utbetale en av Stortinget vedtatt pensjon måtte avvises, da dette spørsmål kun angikk statens forhold til 3. mann –pensjonistene. Dette var Riksretten ikke enig i. Spørsmålet var etter førstvoterendes mening om Stortinget hadde vært berettiget til å tilstå personer pensjon som Kongen hadde nektet. Assessor Lange mente at Stortinget hadde en slik rett, men han mente at Grunnlovens ord ikke var klare og ville derfor ikke dømme Collett til straff.

De øvrige voterende sluttet seg med enkelte reservasjoner til Langes votum i dette spørsmål. En av de voterende, Arntzen, mente at Kongen i forhold til pensjonsbeslutningene hadde sanksjonsrett (veto).

Om punkt 2:

Førstvoterende, assessor Lange, mente at det var galt å forelegge de reviderte gasje- og pensjonslister til «approbasjon», fordi det kunne mistydes dithen at man «antok kongelig sanksjon som nødvendig i slike tilfeller». Den valgte form var derfor «upassende», men denne feil i form kunne ikke lede til straffansvar.

Annenvoterende, Langberg, så den brukte form som en «blot talemåte eller et høflighetsuttrykk, som Kongens råd ved enhver innstilling benytter seg av». De øvrige voterende sluttet seg til Langes votum med enkelte særmerknader.

Etter voteringene avsa Riksretten denne dom:

«Forsaavidt angaaer Actions Decretets 3die Post, afvises Sagen som for tidlig anlagt, forinden de Statsregnskaber, der indeholder de paaankede Udbetalinger ere reviderede og deciderede. Iøvrigt bør Chefen for den kongl. Norske Regjerings Finants-, Handels- og Told-Departement Statsraad Jonas Collett Rider og Commandeur af Hans Kongelige Majestæts Ordener, samt Ridder av Dannebroge, hvis under Iste Post paaklagede Forhold maa ansees foranlediget ved en efter Omstændighedeme undskyldelig Misforstaaelse af Grundlovens § 17, og som under 2den Post tiltales for Handlinger der ikke skjønnes at staae i aabenbar Strid med Grundlovens Forskrifter, for Actors Tiltale i denne Sag fri at være. De af Sagen lovligen flydende Omkostninger udbetales af Statscassen, og deriblandt i Sallarier til Actor, Høiesteretsadvocat Sørensen 400 spdl., til Defensor, Høiesteretsadvocat Petersen 300 Spdl. og til Rigsrettens Secretair, Høiesterets Justitssecretair Rieck 100 Spdl., samt i Betaling til Budene ved Høiesteret for Stævningers Forkyndelse, Opvartning m.m. til-sammen 30 Spd1.—»

Spørsmål

1 Hvilke forfatningsrettslige spørsmål kan vi si fikk en avklaring i denne sak?

2 Hvorfor ble post 3 i tiltalen avvist?

3 Hvilken oppfatning gjorde Collett gjeldende om forholdet til Grunnloven § 17?

4 Antok Riksretten at Kongen hadde sanksjonsrett m.h.t. Stortingets vedtak om å bevilge pensjoner?

5 Antok Riksretten at Kongen kunne nekte sanksjon på vedtak om å revidere gasje- og pensjonslistene?

Til toppen