Johs. Andenæs, Arne Fliflet

Statsforfatningen i Norge, 10 utg

Saken mot statsminister Løvenskiold 1836

5 Saken mot statsminister Løvenskiold 1836
(Dommen er inntatt i Dokument nr. 1 (1930) side 67 flg.)

Sakens bakgrunn

I statsråd på Stockholms slott 2. juli 1836 besluttet Karl Johan at Stortinget skulle oppløses den 8. juli samme år. Statsrådene Fasting og Holst protesterte. De mente at en oppløsning da ville være landsskadelig. Statsminister Løvenskiold var imidlertid enig med kongen og kontrasignerte kongens beslutning.

Kongens beslutning ble sendt med kurer til Christiania om kvelden dagen etter. Kureren brukte tre dager på reisen – noe som var normalt. Stortingets president, Sørensen, ble straks kureren ankom 6. juli 1836, av statsråd Collett meddelt budskapet om oppløsning, som skulle finne sted to dager etter. Stortingspresidenten sammenkalte til stortingsmøte om morgenen den 7. juli 1836. Stortinget vedtok da å nedsette en 9 mannskomite, som bl.a. skulle overveie kongens melding om oppløsning. Allerede Id. 1900 den 7. juli la 9 mannskomiteen frem sin innstilling. Bl.a. ble foreslått at statsrådsprotokollen skulle innhentes.

Odelstinget trådte sammen kl. 0700 morgenen etter, 8. juli 1836. Odelstinget vedtok så i møte å reise tiltale for Riksretten mot statsminister Løvenskiold.

Riksretten konstituerte seg noen dager senere, den 11. juli 1836. Saken ble behandlet i dagene 26. august-8. september 1836. Prosedyren fra begge sider var omfattende og mange spørsmål om formalia ble reist. (Se nærmere om disse forhold G. Hallager, Norges Høiesteret 1815-1915, Første Bind, Kristiania 1915 side 226 flg.)

Fra voteringen i Riksretten
Spørsmålene om lagtingsmedlemmenes stilling i retten

For det første ble det reist innvendinger mot lagtingsmedlemmenes habilitet. Lagtingets medlemmer av Riksretten hadde stemt for at det ble vedtatt en stortingsadresse 7. juli rettet mot Kongens oppløsningsbeslutning. Påstanden om avvisning ble forkastet med 12 mot 8 stemmer.

Det ble også hevdet at lagtingsmedlemmene var opphørt å være lagtingsmedlemmer da Riksretten trådte sammen. (Stortinget var jo oppløst.) Enstemmig ble også denne innsigelse forkastet av Riksretten.

Aktor nedla påstand om tap av embete for statsministeren fordi han hadde

1 forsømt å innhente den norske Regjerings betenkning, og

2 fordi beslutningen om å oppløse Stortinget var øyensynlig landsskadelig for riket, jf. Grunnlovens § 30.

Spørsmålet om nødvendigheten av å innhente statsrådets betenkning om oppløsningsspørsmålet

Forsvareren hevdet blant annet at Kongen ikke hadde behøvet å forelegge spørsmålet om oppløsning av Stortinget for statsråd. Det var nemlig her tale om et personlig prerogativ for Kongen. Dette kunne førstvoterende ikke akseptere. Han mente at enhver resolusjon som ikke uttrykkelig var unntatt, måtte treffes i statsrådet.

Den dagjeldende Grunnlov § 15 tredje ledd annet punktum lød: «I Almindelighed maa ingen norske Sager afgjøres, uden at den i Norge værende Regjerings Betænkninger er indhentet, medmindre vigtige Hindringer maatte forbyde saadant».

Førstvoterende, assessor Motzfeldt, mente at den norske regjerings uttalelse skulle ha vært innhentet da det ikke forelå «viktige hindringer» som forbød det. Forsvareren hadde for øvrig anført en rekke argumenter for frifinnelse på dette punkt, men førstvoterende forkastet samtlige. På dette punkt var samtlige dommere enige.

Spørsmålet om landsskadeligheten av beslutningen

Førstvoterende fant det utvilsomt at beslutningen om å oppløse Stortinget medførte

«...øiensynlig Skade for Riget» - - - «thi man behøver blot at see hen til den tildeels lovløse Tilstand, hvori Riget blev sat ved denne pludselige Ophævelse, da hverken Budgettet eller Skatteloven etc. vare færdige, og hvilket unægtelig i den Tid indtil dette arbeide kan vorde fuldført medføre Conflicter ja endog nøde den executive Magt til, hvis Statsmaskinen ikke ganske skal stanse, at gaa ind paa den Lovgivende Magts Gebeet. - - - Jeg antager saaledes at Thingets pludselige Opløsning har været øiensynlig skadelig og Spørgsmaalet som i denne Henseende bliver at afgjøre er om hvorvidt de af Defensor anførte Grunde for Nødvendigheden af dette Skridt var saa vægtige at Statsministeren desformedelst med Rimelighed maatte antage at Tingets Ophævelse maatte medføre saa mange Fordele at de opveiede denne skade. Defensor har for at retfærdiggjøre Ankl.s Forhold i denne Henseende anført som en Bebreidelse mot Storthinget og som gjorde Opløsningen nødvendig. 1) At det arbeidede aldeles uden Plan. 2) At det utidig befattede sig med Bagateller. 3) At der herskede en overdreven Forslagssyge hos Thinget. 4) At det havde viist Mangel paa Ærbødighed mot Kongens Person. 5) At det søgte at gjøre Brug af Grundl. § 79 i Ubetydeligheder. 6) At det ved Pensionsvæsenets Behandling havde nedladt sig til forbausende Smaaligheder og tilsidesat gjældende love. 7) At det paa flere Maader havde søgt at udvide Nationalrepræsentationernes Rettig-heder ved at gaa ind paa den executive Magts Gebeet. 8) At det havde tillagt sig Rettigheder det ei tilkom. I hver af disse Poster har han anført forskjellige Exempler, men jeg anseer det overflødig og uhensigtsmæssig detailleret at gjennemgaae dem; thi om Storthinget end som jeg og antager i flere forskjellige Ting kan have taget Feil, ja endog gaaet udenfor dets Rettigheders Grændser, troer jeg dog, at Ankl. burde have været forsigtigere med at tilraade en saa radical Cours, som han efter Opgivende har anseet nødvendig, og om han end havde fun-det det stemmende med sin Overbeviisning at Storthinget burde ophæves, som gavnligt burde han dog have søgt at bevirke som ved de foregd. Thing skeet at det en Tid i Forveien er bleven Thinget tilkjendegivet en Tid hvorpaa det maatte være færdigt; thi det ligger i Naturen af Storthingets Forretninger at disse umulig kunne være saaledes færdige, at Thinget uden Tab og Skade kan hæves hvilkensomhelst Tid, da Forretningerne ere fordeelte imellem saa mange Committeer og Personer. Jeg troer saaledes at Ankl. efter Grundl. § 30 burde have protesteret mod Thingets pludselige Ophævelse.»

Førstvoterende mente statsminister Løvenskiold måtte idømmes en bot på 1000 spesiedaler og sakens omkostninger.

Annenvoterende, assessor Schmidt, mente at tiltalte måtte frifinnes. Schmidt mente at kongen fritt måtte kunne velge dato for oppløsningen. Når denne var satt til 8. juli, var det ikke mulig å innhente noen betenkning fra den norske regjering. Også annenvoterende mente imidlertid, at spørsmålet om oppløsning var en statsrådsak. Kongen kunne altså ikke treffe en slik avgjørelse alene. Annenvoterende kunne heller ikke se at det var sannsynliggjort at oppløsningen var landsskadelig, og ville derfor helt frikjenne Løvenskiold.

De øvrige høyesterettsdommerne sluttet seg til Schmidt, og stemte for frifinnelse. Flertallet av lagtingsmedlemmene sluttet seg imidlertid til Motzfeldt. Noen hadde særlige, tildels lange, merknader. Rettens medlemmer hadde forskjellige oppfatninger om størrelsen på den bot statsministeren måtte ilegges, men slutningen ble at Løvenskiold måtte betale 1000 spesiedaler samt sakens omkostninger.

Rettens domsslutning lød:

«Statsminister Løvenskiold, Ridder og Commandeur af Hans Kongelige Majestæts Ordener, bør, for ei at have protesteret imod den Kongelige Beslutning af 2den Juli sidstleden hvorefter Norges ottende ordentlige Storthing hævedes d 8de næstefter ifølge loven af 7de Juli 1828 § 2 litr. i og § 6, at bøde til Statscassen 1000 skriver eet tusinde norske Speciedaler, saa bør han og at betale i Salarium til Defensor Høiesteretsadvokat Ridder Petersen 300 Spdl., til Justitssecretair Rieck 120 Spdl. og i Godtgjørelse til Høiesteretsbudene Røsholm og Horn for Stævningers Forkyndelse og Opvartning i Rigsretten tilsammen 30 Spdl.»

Spørsmål

1 Hvilket forfatningsrettslig prinsipp kan vi si ble slått fast i denne dom?

2 Hvilken «politisk» betydning mener du denne dommen hadde for forholdet mellom Stortinget og kongemakten?

Til toppen