Johs. Andenæs, Arne Fliflet

Statsforfatningen i Norge, 10 utg

58 Rt. 1984 s. 1359 (Bratterud)

Spørsmål om straffeloven § 135 a og forholdet til Grunnloven § 100.

Sakens bakgrunn

Pastor Hans Bratterud i Oslo Fullevangeliske Kirke var satt under tiltale etter straffeloven § 135 a, annet punktum, jfr. første punktum for

«ved natt til 4. juli 1983 i Oslo Fullevangeliske Kirkes nærradiosending «Våkenatt» bl.a. å ha uttalt:

«Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne – de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt ...», og senere i samme sending: «Himmelske far vi ber i Kristi navn at vi skal bryte denne djevelske makt i Norges land som homofilien representerer ... og vi ber også konkret at alle de mennesker som er involvert i dette, som selv også oppfordrer andre til å gjøre som dem og som også er i ledende stillinger at du skal fjerne dem i fra deres ledende stillinger både i det politiske liv og ellers i samfunnet vårt ...», og i P2's sending «Her og nå» den 5. juli 1983 på programlederens spørsmål om Gud skulle fjerne f.eks. en rektor som er homofil, men som lever enslig fra sin stilling, å ha svart «Ja, hvis han åpent går ut og forfekter denne mening», som sett i sammenheng og i sammenheng med programmet forøvrig innebærer en forhånelse av homofile og eller utsetter dem for hat og/eller ringeakt».

Bratterud ble frifunnet i byretten. Påtalemyndigheten anket dommen til Høyesterett. Ved behandlingen i Høyesterett var anken begrenset til å gjelde lovanvendelsen og uttalelsene i nærradiosendingen natt til 4. juli 1983.

Påtalemyndigheten gjorde gjeldende at byretten hadde lagt en for snever forståelse av § 135 a, annet punktum til grunn når den hadde ment at Bratteruds uttalelser ikke ble rammet av bestemmelsen. Selv om § 135 a måtte tolkes innskrenkende på grunn av Grunnloven § 100, ble kvalifisert krenkende uttalelser rammet av bestemmelsen selv om uttalelsene var fremkommet som ledd i en religiøs forkynnelse. Den religiøse ytringsfrihet kunne ikke gå lenger enn ytringsfriheten grunnet på andre alvorlige overbevisninger. Påtalemyndigheten hevdet at det ikke var tale om noe inngrep i religionsfriheten her. Sitater av Bibelen måtte godtas og videre måtte utlegninger av Bibelen også godtas, selv om det vil føles ubehagelig for den som ble berørt. Om aktors anførsler refererte førstvoterende videre:

«De uttalelser som tiltalen omfatter, fyller imidlertid ikke de krav til form og innhold – saklighet, medmenneskelighet og folkeskikk – som etter påtalemyndighetens mening må stilles i denne forbindelse uansett hva som er hensikten med uttalelsene. Det er den konkrete oppfordring om at homofile bør fjernes fra ledende stillinger som er det mest graverende, men denne oppfordringen må vurderes i sammenheng med det øvrige som framkom i sendingen. I tilknytning til skriftlesing ble de homofile tillagt en rekke slette egenskaper, og det ble oppfordret til å bryte denne djevelske makt. Uttalelsene framkom dessuten ikke i et lukket forum, men ble kringkastet. At oppfordringen skjer i en bønn, kan ikke føre til straffrihet. Det avgjørende for straffbarheten vil være en skjønnsmessig vurdering av om uttalelsene er så kvalifisert krenkende at de homofiles krav på vern må føre fram. Samfunnsutvikling og -oppfatning og de homofiles stilling som en utsatt minoritetsgruppe vil komme inn ved vurderingen.»

For byretten ble det fra Bratteruds side hevdet at uttalelsene var fremkommet som reaksjon på uttalelser fra en som hadde ringt inn til Bratteruds program i radioen og som ble oppfattet som svært provoserende. Byretten la stor vekt på dette forhold i sin frifinnelsesdom, men det var det etter påtalemyndighetens mening ikke grunnlag for å gjøre. Aktor påsto byrettens dom opphevet.

Forsvareren mente prinsipalt at § 135 a, annet punktum ikke fikk anvendelse på religiøs forkynnelse overhodet. Subsidiært ble det hevdet at lovanvendelsen til byretten var uriktig. Forsvareren viste til den skepsis til § 135 a, annet punktum som var fremkommet i lovforarbeidene. Videre påpekte forsvareren at Bratteruds uttalelser om homofilien måtte ses som «ledd i den åndskamp som han som forkynner mener seg forpliktet til å ta opp». Det var med andre ord tale om en utlegning av skriften, som klart måtte falle utenfor § 135 a, annet punktum. Forsvareren henviste også til de provokasjoner som uttalelsene til Bratterud var en reaksjon på, og pekte også på at uttalelsene måtte forstås på bakgrunn av at de homofiles organisasjoner hadde møtt kirken på en krass og ofte utfordrende måte. «Det må da være anledning til å møte ord med ord og mening med mening,» sa forsvareren.

Fra Norsk Retstidende: Paragraf 135 a, annet punktum, jfr. første punktum. Lovanvendelse. Pastor ble frifunnet i byretten for uttalelser om homofile under et innringningsprogram i Oslo Fullevangeliske Kirkes nærradiosending. Høyesterett opphevet dommen på grunn av feil lovanvendelse. Dissens 4-1. Uttalt at § 135 a, annet punktum må anvendes med betydelig varsomhet av hensyn til ytringsfriheten og religionsfriheten. Direkte sitater fra Bibelen og nær gjengivelse av og utlegning av skriftsteder faller utenfor bestemmelsen. Bortsett fra en bønn om å fjerne praktiserende homofile som oppfordrer andre til homofili, fra ledende stillinger, antok Høyesterett at til dels meget skarpe uttalelser ikke ble rammet av § 135 a. Den dissenterende dommer ville av hensyn til ytringsfriheten anvende § 135 a med enda større varsomhet enn flertallet. – Den foreliggende provokasjon kunne ikke lede til frifinnelse. – Uttalt at den begrensning som følger av strl. § 135 a, annet punktum, slik bestemmelsen anvendes i den foreliggende sak, lå innenfor det som det var anledning til i forhold til reglene om samvittighets- og religionsfrihet og ytringsfrihet i den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950, artiklene 9 og 10, og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966, artiklene 18 og 19.

Kjennelse 6. desember 1984 i l.nr. 167/1984: Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus).

Fra voteringen i Høyesterett
Førstvoterende dommer Dolva mente at anken fra påtalemyndigheten måtte tas til følge.

Om de avveininger som måtte gjøres i saken sa dommer Dolva:

«Avgjørelsen byr imidlertid på vanskelige avveininger av motstridende hensyn: på den ene side de hensyn som har begrunnet bestemmelsen i straffelovens § 135 a annet punktum og på den annen side hensynet til ytringsfriheten og religionsfriheten.»

Om betydningen av religions- og forkynnelsesfriheten uttalte dommer Dolva:

«Hensynet til den religiøse forkynnelsesfrihet var sterkt framme under forberedelsen av straffelovens § 135 a annet punktum, og det ble på forskjellig måte gitt uttrykk for at den foreslåtte bestemmelsen ikke skulle begrense den alminnelige religiøse ytringsfrihet eller forkynnelsesfrihet. Forsvareren har blant annet under henvisning til dette og til grunnlovens § 2 hevdet at den religiøse ytringsfrihet står i en særstilling i forhold til straffelovens § 135 a annet punktum, slik at bestemmelsen overhodet ikke begrenser den religiøse forkynnelsesfrihet. Jeg finner det klart at dette synspunkt ikke kan føre fram i sin absolutte form. Selv om religionsfriheten står sterkt både etter norsk lov og etter de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge er bundet av, må det være på det rene at det ved lov kan gjøres visse begrensninger av den. Verken grunnlovens § 100 om trykkefriheten, grunnlovens § 2 første ledd om religionsfriheten eller menneskerettighetskonvensjoner er til hinder for at det ved lov gis regler til vern mot grove krenkelser av utsatte minoritetsgrupper, og at disse gis virkning også for den religiøse forkynnelse.»

Om betydningen av uttalelser i lovforarbeidene uttalte dommer Dolva:

«Det er i sakennpekt på en uttalelse fra justiskomiteen i Stortinget som synes å gi uttrykk for en særlig innskrenkende forståelse av bestemmelsen. Flertallet i justiskomiteen uttaler nemlig i Innst 0 nr. 36 for 1980-81 side 3 at bestemmelsen «ikke vil representere noen innskrenkning i den alminnelige religiøse ytringsfrihet, men er ment å stanse grovt krenkende ytringer, som oppfordrer til vold mot homofile». Den siste del av uttalelsen gir imidlertid etter mitt syn ikke dekkende uttrykk for bestemmelsens fulle rekkevidde, og kan ikke forstås slik at bestemmelsen utelukkende rammer oppfordringer til vold – forutsatt at begrepet vold gis et innhold svarende til vanlig språkbruk. En slik forståelse ville gi bestemmelsen liten eller ingen selvstendig betydning i tillegg til straffelovens øvrige bestemmelser til vern mot integritetskrenkelser. Både de øvrige forarbeider og lovens ordlyd peker klart i retning av at bestemmelsen er ment å ha en videre rekkevidde, selv om hensynet til den religiøse frihet skal ivaretas.»

Om betydningen av internasjonale konvensjoner Norge var bundet av uttalte dommer Dolva:

«Forholdet til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner har vært påberopt i saken. - - - Jeg legger her til grunn at den avveining som må skje i forhold til ytrings- og religionsfrihet etter norsk rett også vil være dekkende i forhold til konvensjonen. Jeg nevner videre at både første og annet punktum i straffelovens § 135 a også må vurderes i forhold til reglene om samvittighets- og religionsfrihet og om ytringsfrihet i den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 artiklene 9 og 10 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 artiklene 18 og 19. De nevnte artiklene tillater imidlertid at friheten begrenses ved lov av hensyn til andre menneskers rettigheter m v, og jeg antar at den begrensning som følger av straffelovens § 135 a annet punktum slik den anvendes i den foreliggende sak, ligger innenfor det som konvensjonene gir anledning til.»

Deretter konkluderte førstvoterende med å stemme for at «byrettens dom med hovedforhandling oppheves».

Annenvoterende, dommer Hellesylt, mente at byrettens dom måtte bli stående. Generelt om forholdet til ytringsfriheten uttalte dommer Hellesylt:

«Ytringsfriheten er en grunnleggende verdi. Å møte meningsytringer om politikk, moral og religion med straff er særdeles betenkelig, enten ytringene framkommer i forkynnelse eller i andre sammenhenger. Paragraf 135 a er gitt en slik utforming at det i atskillig utstrekning vil måtte bero på en skjønnspreget vurdering hvilken rekkevidde bestemmelsen skal anses å ha. Uttalelser under stortingsbehandlingen den gang bestemmelsen i annet punktum ble gitt av hensyn til de homofile, gir støtte for en restriktiv tolking. Dette er kommet særlig sterkt fram i den uttalelse fra justiskomiteen som førstvoterende har sitert. Om det ikke er riktig å tolke loven så snevert som justiskomiteen har gitt uttrykk for ved sin uttalelse, viser iallfall denne at det er grunnlag for å anvende § 135 a annet punktum betydelig mer restriktivt enn ordlyden kunne tilsi.

På denne bakgrunn mener jeg at Hans Bratteruds ytringer i nærradioen, etter en helhetsbedømmelse, ikke rammes av §135 a annet punktum. Jeg peker på at det er muntlige ytringer ved en anledning, framkommet etter en grov provokasjon. Pastor Bratterud har villet advare mot synden og peke på muligheten for omvendelse. Når han gir uttrykk for at homofile handlinger er synd, er det neppe tvilsomt at han er på linje med herskende oppfatninger i kristne trossamfunn. Bratteruds form her er imidlertid krass, hans uttrykksmåte kan virke støtende, og bønnen er for en del gitt et kritikkverdig innhold, noe som kan skyldes den grove provokasjon. Til tross for det kritikkverdige i form og innhold er det etter min mening likevel ikke tale om uttalelser av så kvalifisert krenkende karakter at de rammes av § 135 a annet punktum.»

De øvrige dommere sluttet seg til dommer Dolva, og byrettens frifinnelsesdom ble dermed opphevet.

Spørsmål

1 Redegjør for hvilke rettskildefaktorer førstvoterende benyttet ved tolkingen av § 135 a, annet punktum.

2 Hvilken betydning mener du Grunnloven § 100 ble tillagt av førstvoterende?

3 Redegjør for førstvoterendes og annenvoterendes syn på lovforarbeidenes betydning for lovtolkingen.

4 Diskuter hvorvidt det kan være rettslig grunnlag for å sondre mellom utlegninger av Bibelen og direkte bibelsitater når det gjelder forholdet til straffeloven § 135 a, annet punktum.

Er grensene for den religiøse ytringsfrihet snevrere eller videre – eller de samme – som for den alminnelige ytringsfrihet?

Til toppen